Hva er de første moralske levereglene man lærer som barn? For meg var det; Du skal ikke slå, du skal ikke stjele, du skal ikke lyve. Da jeg kom til konfirmasjonstiden begynte jeg å stille spørsmål om de tingene jeg ble fortalt av de voksne. Det tok meg 15 år fra den dagen, før jeg begynte å finne noen gode svar. Heldigvis blir jeg aldri trett av å søke etter bedre kunnskap og feil i mine egne konklusjoner.
Det første man lærer når man vokser opp, er at de grunnleggende og prinsipielle moralske reglene ikke alltid gjelder. Det virker nesten som om de aldri gjelder når man er voksen. Ingen liker å snakke negativt om sine medborgere, men jeg tror Julie Lødrup og Lars Gunnsesdal, sammen med meg selv og mange andre i Norge, har blitt fortalt løgner opp gjennom sine liv, løgner som de eldre selv ble fortalt da de vokste opp.
Når jeg leser deres kronikk i Dagbladet 28. februar, kalt “De superrikes triumf”, har vanskelig for å tro at Julie og Lars lærte noe av de moralske levereglene som barn.
Verden er i forandring, ikke bare Norge. I andre deler av verden, begynner befolkningen å våkne opp til realitetene av statens skruppelløse, og parasittiske utnyttelse av dem som gjør kreativt og produktiv arbeid. Vi har det heldigvis relativt godt i Norge, men vi har ingen frihet.
Hvem bryr seg om tall og statistikker, hvis man ikke først har tatt den grunnleggende diskusjonen om rett og galt. Liberalistene har lenge forsøkt seg med fine grafer om hvordan velstanden har økt når det er mindre reguleringer. Sosialistene har forsøkt å svartmale alle kapitalistene og vil utligne forskjeller. Hvilken forandring får vi ut av dette? Vi må fokusere på årsakene, ikke på konsekvensene, ellers tror jeg ikke vi klare å få noen varig forbedring av samfunnet. Spørsmålet er om mennesker har rett til sin egen kropp og resultatene man skaper, eller om det er noen andre som har rett på kroppen vår?
Alle valg har konsekvenser. Ingen kan forutsi hva mennesker kommer til å gjøre imorgen eller hva dem har lyst på idag. Det er derfor frihet fungerer mye bedre enn sentralplanlegging. Når det er frihet, har samfunnet bedre mulighet til å justere seg. Ingen politikere eller intellektuelle kan spå fremtiden.
Er det de superrike som har det best i Norge? Julie og Lars sier at det er de superrike som er vinnerne i “Det nye Norge”. Har man vunnet hvis man har mye penger? Dette begynner å fortelle meg mer om verdigrunnlaget til de bak kronikken, enn noe annet.
Alle valg har konsekvenser, vi kan velge å ligge i sofaen og kose oss, eller vi kan løfte oss opp fra kosestolen for å dra på treningssenter. Vi tar valg og vi lever med konsekvensene av våre handlinger hver eneste dag. Enkelte mennesker velger å få barn og får oppleve den enorme gleden det kan gi. Andre mennesker fokuserer på karrieren, som kanskje gir dem rikdom. Hvem er det som er kvalifisert til å avgjøre hvem som er vinnerne?
Det er mangel på grunnleggende forståelse av rett og galt, som er grunn til bekymring. Ikke hvorvidt naboen har en lavere eller høyere inntekt. Her i Norge blir vi fra fødsel fortalt at det er viktig å dele, det er bra å være snill. Jeg gir med glede støtte til trengende mennesker og jeg håper og tror mange av mine medborgere gjør det samme. Vi bidrar til samfunnet ved å hjelpe dem som har det vanskeligst. Hvis vi virkelig tror at mennesker har kapasitet til å være gode og hjelpsomme, da må vi også ha tillitt til at folk hjelper frivillig.
Med tvang og trusler om vold, skal vi tvinges til å dele av våre verdier. Hele kronikken til Julie og Lars er en ren oppfordring til økt utøvelse av mer tvang, mer trusler og mer vold. Deres tekst gir meg assosiasjoner til konspirasjonsteorier og dramatisk svartmaling av de i Norge som har hatt mest økonomisk suksess.
For hva er skattepolitikken? Det er et rent tyveri av de som er kreative og produktive. Et tyveri som skjer med trusler om vold. Er det noen i Norge som tør å ta konsekvensene av å ikke betale skatt?
Er prisen av misunnelse at man begynner å forkaste sin egen moral? At man forvrenger sin egen forstålse av rett og galt? Det er denne evige krangelen om hvem som fortjener ditten og datten, som gjør meg litt oppgitt. Skal vi begynne å ta barn fra familier med flere barn, for å gi et barn til dem som ikke har mulighet til å få egne barn?
Julie og Lars har ikke hele folket i ryggen, for de har ikke min støtte. Folket er alle, hvert eneste individ, også meg. Demokratiet gav muligheten til flertallet å utøve sin vilje ved makt; makt mot de som tenker anderledes, de som er uenige, de som er flinke, de som er kreative. Jeg innser hvor urett dette er, hvor galt det er å true hverandre til å oppgi liv og eiendom. Jeg tror det er mulighet for å basere samfunnet på frivillighet, jeg vil gjøre mitt bidrag og jeg håper andre, som Julie og Lars vil gjøre sitt. Hva med å gi frihet en sjanse?
(Foto av Kigali Wire)
Dype tanker dette, det bra å stille spørsmål med grunnleggende sannheter.
Slik jeg ser det så er et «Samfunn» en oppgivelse av individuell frihet, godene man får igjen er et direkte resultat av denne uskrevne kontrakten mellom individ og samfunnet det tilhører.
Mennesker hadde ikke vært på Månen, kjørt rundt i bil, og hatt mikrobølgeovn hvis vi ikke hadde et samfunn; at vi sammen blir sterkere (og smartere) er ganske så logisk for min del.
Så, jeg argumenterer for at Samfunn, det trenger vi! Men så er det vanskelige spørsmålet; hva slags samfunn er best? Her tror jeg ikke det er noen gylden regel, men jeg tør påsta at demokrati har vist seg å være mest effektivt da disse landene er de mest produktive og kreative gir en størst opplevelse av individuell frihet og selvstyre; at det er en sammenheng mellom opplevd frihet og produktivitet tør jeg også påstå uten å ha ferdige bevis på hånden for det.
Men det er mange forskjellige former for demokrati, hvorfor har USA vært verdensledende i generasjoner på kreativitet og innovasjon, spør deg selv om det. Som tidligere grunder og kunstner så er mitt inntrykk av Norge at vi har en tendens til å kvele orginalitet og kreativitet, mens kopieringen hylles i kunst og kultur av de sterke Normsenderne.
Tusen takk for kommentar!
Det er mange fordeler med å gå sammen i et samfunn, men det er viktig at samarbeidet og samholdet i samfunnet baseres på frivillighet, ikke tvang. Hvis man ikke har muligheten til å melde seg ut eller frastå, da skaper man en grobunn for problemer. Det bør være et fritt valg om hvilke individuelle friheter man er villig til å oppgi.
Hadde det ikke vært for et «fritt» marked, hvor alle er frivillige deltakere, ville mange av de produktene vi bruker idag, ikke eksistert. Hadde det vært full frihet i verden, ville teknologien tatt oss betraktelig mye lengre enn vi har kommet idag.
Demokratiet har vist seg å være det styresettet med færrest negative konsekvenser. Det er helt riktig, men det er intet argument for å satse videre på gammel «teknologi». Hvis det var slik, burde vi vel beholdt våre egne ben som eneste fremkomstmiddel eller aldri tatt i bruk telefoner som et kommunikasjonsapparat? Frihet er ikke et styresett, men frihet fungerer mye bedre enn demokrati. Demokrati er flertallsdiktatur som i mange praktiske eksempler ligner mer på mindretallsstyre.
Jeg tror du har rett når du sier det er sammenheng mellom frihet og produktivitet. Vil ikke den eneste logiske konklusjonen da være, at full frihet, virkelig frihet, gir oss best produktivitet? Produktivitet er grunnlaget for all velstand i samfunnet.
USA ble grunnlagt på liberale verdier og en grunnlov hvor individet hadde en relativt god beskyttelse mot statens tyranni. Det samme gjelder den norske grunnlov fra 1814. Desverre, som jeg har skrevet om tidligere, har historien vist oss at det er umulig å holde en stat i sjakk. Storhetstiden til USA er for lengst over.
Innovasjon og kreativitet blir kvelt i Norge, på ufattelig mange måter. Innovasjon er spesielt skremmende for en mektig stat, da innovasjon kan skape paradigmeskifter og omveltninger i en ellers «stabil» maktkontroll som staten har på markedet og samfunnet. Kan du tenke deg at den norske stat er interessert i de virkelige store fremskrittene innenfor alternativ energi?
Den politiske makteliten trenger ikke tenke på fremtidige generasjoner, dem ønsker først og fremst å sikre sin egen velstand og deres egne barns overlevelse – derfor sender de regningen til våre ufødte barn. Igjen, takk for kommentaren!
Når grundere søker økonomisk støtte fra statens institusjoner for å etablere selskaper basert på innovasjon, så er kravet at dette selskapet må ha med engang potensialet til å levere varer eller tjenester på det internasjonale markedet. Med andre ord er ikke staten interessert i være med å bidra økonomisk til bedrifter som vokser seg gradvis ut på internasjonale markeder som f.eks Ekornes, Olav Thon, Glamox osv er historike eksempler på.
Staten sin filosofi lærer vi om ved å studere hvordan inntekter fra energisektoren blir plassert. Holdningen er som om nasjonen skal pensjonere seg om noen år. Dessuten den spredningen de har på over 7000 selskaper er en talentløs strategy. Se hvordan kinesere kjøper seg opp internasjonalt på en måte som bidrar til å sikre deres egne bedrifter fremtid på ulike områder, dette er smart investerings filosofi.
GSM som er norsk oppfinnelse mente statlige organer at den ikke hadde potensialet teknologisk internasjonalt. Som vi alle vet teknologien havnet derfor i Finlands Nokia.