Når man selv blir foreldre, får man mye tanker om hvordan man best skal oppdra sine barn til å klare seg best mulig i verden. Som et voksent menneske, er jeg i stand til å forsvare mine meninger og ydmyk nok til å endre disse hvor jeg blir rettet på. Barn og unge er derimot litt mer bastante på sine meninger, og barn med meninger som skiller seg ut fra andre, har større risiko for å bli sidestilt fra gruppene som dannes naturlig i skole og miljøet rundt.
Spørsmålet er: Skal man fortelle barn sannheten og lære dem opp til å utnytte systemet, utnytte makt, tvang og vold, slik de fleste mennesker lever? Eller finnes det bedre måter å oppdra barn?
To gjør rett
Det viktigste prinsippet i det moderne samfunnet er at flertallet bestemmer. Hvis to personer går sammen, har de en rett til å ta hva de ønsker fra en enkeltstående tredjepart. Hvis tredjepart består av fire personer, har disse en rett til å gjøre hva de ønsker ovenfor de to andre personene.
Hvor grensen går for hva som er akseptabelt i samfunnet er alltid skiftende og variabelt etterhvor vi er født og bor. I enkelte land er voldtekter en ganske normal form for avstraffelse, andre steder blir hender kuttet av og hjemme her i Norge bruker vi mest fengsel og offentlig gapestokk mot alle de vi misliker som ikke direkte har brutt loven.
Skal jeg fortelle datteren vår at hvis hun går sammen med en venn, da har de en rett til å ta hva de ønsker fra de andre barna i barnehagen? Samtidig må jeg også fortelle henne at hvis hun er alene, da er hun utsatt og må frivillig fragi seg enhver leke eller eiendel som hun besitter – hvis noen andre som er flere i antall, ønsker hennes ting.
Verden er enklere enn du tror
Mange i dagens Norge tror verden er mye mer komplisert enn hva den virkelig er. Mange evner ikke engang å se hvordan veier ville blitt bygget hvis ikke Jens Stoltenberg gjør det. Hvis ikke Jens Stoltenberg passer på oss som en pappa, da vil alle i samfunnet gå rundt i en voldorgie hvor vi voldtar, slår, stjeler og drepe hverandre. For å unngå dette, er man altså villig til å gi absolutt makt over eget liv til noen få enkeltindivider. Jeg er ikke villig til det, men fordi dere er mange flere enn meg, må jeg akseptere alt det dere ønsker, uten å nesten få lov til å klage… Fordi staten og dets embed aksepterer ikke motstand, ikke engang motstand utført i ytringsfrihetens ånd. Dette kommer jeg tilbake til i et senere innlegg.
Kan du forklare for meg?
Kan du forklare for meg i en kommentar hvordan jeg skal gå frem og fortelle barna hvordan verden tilsynelatende fungerer idag? Hvordan skal man klare å unngå at et barn blir lei seg og griner når de andre barna stjeler lekene? Legg gjerne igjen en kommentar nedenfor!
(Foto av Morgan)
Dette fikk meg til å tenke… Har nok noen år på meg før jeg havner i denne situasjonen selv, men det kommer nok.
Jeg tror det viktigste er å hele tiden bidra med alternative holdninger til det barna hele tiden blir foret med i «sosialist-utdanningen» (barnehagen til universitetet)
I systemet man er tvunget til å bruke er det ikke lett å komme med noen forslag eller gode løsninger.
Det eneste, og kanskje mest effektive, er vel å stå frem som et godt forbilde. At man handler med respekt for andre og sier fra når din blir krenket.
Å forklare et barn noe som helst kan være en lærerik prosess, vil jeg tro. Det blir nok en utfordring å forholde seg til barnets intellektuelle rammer når en skal forklare noe 🙂
Lykke til!