Frihet fordrer ansvar, og ansvar fordrer frihet. Det er ikke mulig å ha frihet, uten at man aksepterer ansvaret som den kommer med.

Sosialdemokratiet er en styreform som vil føre til at menneskers personlige ansvar forsvinner hen. Når vi ikke lengre må stilles til ansvar for våre handlinger ved å få konsekvenser, fordi velferdsstaten betaler for flere og flere konsekvenser, forsvinner også ansvarsfølelsen for eget liv. Ved mangel på personlig ansvar, forsvinner også følelsen for samfunnsansvar.

Er det noe jeg merker ofte, er det en mangel for samfunnsansvar hos mine medborgere. Spesielt ovenfor mennesker utenfor de geografiske grensene for landet Norge. Årsaken for dette, er mangel på ansvar og frihet.

Når folket har mistet samfunnsansvar, vil statens ledere påta seg ansvaret for folket. Men hvordan skal disse statslederne kunne klare å gjøre en bra jobb? Vet de noe som helst om dine behov? Vet de noe om behovet til ditt lokale samfunn? Synes du det er greit at dem bestemmer hva du skal lære på skolen? Synes du det er greit at de skal bestemme hvordan du skal pusse opp ditt eget hjem?

Jeg tror på et samfunn basert på frivillighet. Det er et samfunn hvor alle menneskelige interaksjoner skjer frivillig av alle involverte. Ingen skal bli utsatt for tvang eller trusler om vold. Spesielt ikke de som ikke ønsker å finansiere krig. I sosialdemokratiet, ville jeg blitt arrestert hvis jeg ikke betalte for jagerfly, soldater, bomber og kuler som dreper uskyldige brødre og søstre i Afghanistan og Libya.

Jeg velger frivillighet, frihet og fred. Jeg velger å tro på anarki.

(Foto av Phil)

Hva er kunnskap?

“Kunnskap er en bevisst forståelse av noe, og med muligheten til å bruke denne for en bestemt hensikt.” – Wikipedia

Det er et velkjent faktum at Wikipedia er en veldig bra oppslagskilde, men man må også være ydmyk nok til å innse at Wikipedia ikke er den absolutte og evige sannheten for informasjon. Hvis det er noe galt på Wikipedia, bør man ta ansvar selv og bidra med rettelser. Dette er noe jeg stadig oppfordrer enkelte mennesker til å gjøre, når jeg møter dem i diskusjoner.

Hva er et begrep?

“Begrep er, i betydningen allmennbegrep, en bestemmelse (egenskap, trekk, kjennetegn) eller et kompleks av bestemmelser som karakteriserer eller avgrenser, altså definerer, en klasse av ting. ” – Store norske leksikon

Når man skal diskutere, er det viktig med god og felles forståelse av begreper. Jeg bruker ofte Wikipedia og andre kilder, som i dette tilfellet, Store norske leksikon, til å verifisere min antagelser om begrep som jeg og andre bruker. Det å anta er noe veldig naturlig for oss mennesker, det er også noe som fører oss ut i mye problemer. Som humoristisk sagt om antagelse på engelsk: To ASUME, is to make an AS out of U and ME. For å unngå dette, er det viktig at man alltid sjekker opp i egne antagelser for å se om man antar riktig eller feil.

Hvis man i en diskusjon ikke har samme forståelse for begrepene, er det veldig vanskelig å komme til en felles forståelse av diskusjonens kjerne. Hvis noen antar at jeg mener bananer når jeg snakker om epler, og en annen person tror at epler egentlig er pærer, bare med annen smak, da er man ute å kjører allerede før man har kommet frem til poengene.

Politikk er altså tvang

Hvis vi ser på definisjonen av politikk, er den i følge oppslagsverket:

“Politikk (av gr. politikos, som angår byen eller staten) handler om fordeling av goder og byrder i et samfunn ved bruk av makt.”

Videre er altså makt definert som følgende:

“Makt er evnen til å nå sine mål, om så mot andres vilje og interesser, og kan også bety det å ha autoritet eller myndighet over noe.”

Det er verdt å merke seg en paragraf som utdyper begrepet og hvordan makt faktisk er synonymt med tvang:

“Fordi makt går på å påvirke og få gjennomført mål uten hensynstagen til andre menneskers ønsker og verdier så kan man si det er synonymt med bruk av tvang.”

Noe klarer enn dette tror jeg ikke man kan beskrive politikk som tvang. Nå kan selvsagt alle de som er uenig, forsøke å forbedre Wikipedia hvis de mener at denne informasjon ikke er korrekt.

(Foto av Oscar J Baeza)

70-regelen

Hvis du ikke kjenner til 70-regelen, er det på tide at du lærer noe nytt. Dette er tilnærmet det tallet man bruker for å regne ut eksponensiell vekst. Det finnes ingen norsk artikkel på Wikipedia enda, men den engelske er her: http://en.wikipedia.org/wiki/Rule_of_70

70-regelen brukes for å regne ut hvor lang tid det tar før man oppnår en fordobling.

Ligningen er TID = 70 / VEKST. F.eks. hvis noe vokser med 10% hvert år, blir utregningen: 70 / 10 = 7 år. Eller hvis noe vokser med 5%, blir det 70 / 5 = 14 år.

Boligprisveksten

Når du nå har lært veldig raskt og enkelt om 70-regelen, kan du begynne å bruke denne hver gang du leser om en årlig økning i nyhetene. Dette er nyttig i f.eks. boligprisveksten. Hvis mediene rapporterer at det de siste årene har vært 8% prisøkning på boliger, vil en vedvarende samme økning resultere i at prisene på boligene i landet vil være dobbelt så store på mindre enn 9 år! Faktisk er det 8% som var gjennomsnittet i økning fra 4.kvartal 2010 til 4. kvartal 2011 i følge SSB. I Trondheim var veksten 12,4%, det høres kanskje ikke så dramatisk mye ut. Men det betyr at hvis den samme veksten fortsetter, vil en bolig som i 2010 kostet 2 millioner, koste dobbelt så mye kun 5 og et halvt år senere.

Det kan være interessant å se på boligprisindeksen og dens vekst siden 1992. Den viser ganske tydelig oppbyggingen før finanskrisen i 2008 og hvordan prisene fikk et relativt dramatisk fall. Mens Danmark og Sverige har hatt en mye mer stabil utvikling, har prisene i Norge skutt i været.

Befolkningsvekst

Hvis vi nå tar i bruk vår enkle måte å kalkulere den eksponensielle veksten, til å se hvordan det går med befolkningsveksten i Norge, bør man begynne å forstå noen potensielle fremtidige konsekvenser.

Det er liten tvil om at politikken til Stoltenberg-regjeringen har ført til en dramatisk økning fra det som var tidligere, og vi har ikke så langt denne statistikken går hatt like stor vekst som den nåværende.

Denne veksten er en viktig faktor når man forsøker å forstå den vedvarende boligprisstigningen i Norge. Som mange vet, er det begrenset med utbyggingsmuligheter i byer som Oslo. Her er det trangt om plassen, og når flere folk kommer inn på markedet og skal ha bolig, vil prisene presses videre til uante høyder.

Google har en statistikk som viser veksten i den norske befolkningen:

På tidspunktet jeg skriver dette, er det kun data tilgjengelig for 2010. Det blir spennende å se tilbake når data for 2011 kommer, når du leser dette, viser kanskje grafen ovenfor enten en økning eller reduksjon i forhold til det som har vært tidligere.

Hvis vi runder ned gjennomsnittstallet for de 3 siste årene, og sier at veksten fremover vil ligge på 1,2%. Dette høres veldig lite ut. Hvem bryr seg om en vekst på 1,2%? Det er vel ikke merkbart for folk flest, er det vel?

La oss bruke vårt verktøy, 70-regelen, og se hva vi kommer frem til. Først tar vi utgangspunkt i ca. 0,6% økning som er det vi har ligget på noen årti tilbake i historien. Vi har altså gått fra 0,6%, til 1,2% – en fordobling i veksten. Hva er konsekvensen?

Under Bondevik-regjeringen og andre regjeringer før Bondevik, lå vi på en vekst som tilsvarer fordobling av den norske befolkningen i løpet av avrundet 117 år. Det betyr at det ville tatt 117 år før vi fra dagens 5 millioner i Norge ble 10 millioner.

Men, nå er det slik at vi har hatt en fordobling i veksten. Det er faktisk ikke over 100 år til vi er 10 millioner i Norge. Det kan komme så fort som om litt over 58 år!

Når man også vet at befolkningsveksten gjerne er størst i byer som Oslo, hvor det allerede er trangt om plassen, kan man begynne å bli noe bekymret.

Økende problemer

Norge er et land med planøkonomi. Politikerne kontrollerer og styrer store deler av det norske samfunnet og vår økonomi. Veldig mange politiske avgjørelser skjer på bakgrunn av tall fra SSB, Statistisk sentralbyrå. Men hvor flinke er SSB til å komme opp med riktige tall? Tilbake i mai 2011, kunne vi lese at SSB sine prognoser for befolkningsvekst har vært altfor lave.

“Dette betyr at prognosene som har vært brukt til å planlegge behovet for boliger, veier, kollektivtransport og kommuneøkonomi er altfor lave, sier flere eksperter Finansavisen har snakket med.”

Det er ganske innlysende at en vekst på 1,2% årlig på nasjonalt nivå representerer et ganske alvorlig problem for storbyen Oslo. Transport, infrastruktur, støy, forrurensing, kriminalitet og innenfor mange andre områder vil vi se økende problemer.

Tror du politiet vil få en fordoblet bemanningen innen 58 år? Når leder av Politiets Fellesforbund allerede nå sier at politiets beredskap er en samfunnsbløff og at det hadde blitt opprør om folk flest faktisk var klar over den elendige beredskapen, hvordan tror du situasjonen vil bli om 5 år, 10 år, 25 år og videre?

Jeg håper virkelig jeg tar feil i min påstand, at vi vil se en økning av voldtekter også i årene fremover. Fra 2010 til 2011, gikk antallet voldtektsanmeldelser opp fra 881 til 1027. Hvordan tror du det gikk med antall tiltalte? Tallet gikk ned, fra 121 til 120. Det er en økning på utrolige 16,6%, hvis vi kan håpe at denne økningen var enestående og at det neste år (kun) blir en økning på 10%, vil det i løpet av de neste 7 årene bli dobbelt så mange voldtekter i Norge.

(Første diagrammet viser befolkningsveksten på jorden. Kilde: The Oil Drum)

 (Teksten er mer eller mindre basert på en tekst av Joe Sobran)

Det er noen enkle metoder du kan benytte for å forberede ditt barn til å forstå hvordan den moderne stat opererer. Jeg håper du vil finne disse hjelpsomme.

Du kan starte med å lage et kortspill som du kaller for KRIG. Dette fungerer slik at kort med høyere tall, slår de som er lavere. Gjør det veldig enkelt.

Når barnet forstår dette, finner du opp et nytt du kaller REGJERINGEN. I dette spillet, er det du som foreldre som spiller rollen som Regjering. Nå endres reglene slik at du vinner uansett hvem som har de beste kortene. Du vil fort oppdage at barnet mister interessen for spillet, og forhåpentligvis vil det ha lært barnet noe verdifullt for fremtiden.

Når barnet blir eldre, kan du lære det om skatt. Dette gjør du lett med å gi en oppgave, f.eks. klippe plenen og love en betaling på 10 kroner. Når barnet er ferdig med jobben og kommer for å kreve betalingen, holder du tilbake 5 kroner og forklarer at dette er inntektsskatt. Deretter gir du 1 krone til et søskenbarn eller din partner – og sier at dette er rettferdig. Deretter sier du at de resterende 4 kronene beholder du selv, som en kostnad for å gjøre jobben med fordeling av pengene. Når ditt barn begynner å klage og grine, forklar at hun eller han nå er “egoistisk” og “grådig”. Dette vil definitivt bli forstått og barnet vil takke deg i fremtiden.

Neste skritt er å lage så mange regler som overhode mulig. Gi vanskelige forklaringer for hvorfor akkurat disse reglene gjelder. Håndhev alle reglene vilkårlig. Anklag barnet for å ha brutt regler du aldri har fortalt. Pass på at barnet hele tiden er nervøs for å potensielt bryte bud du ikke enda har gitt. Du må innpode en følelse av at regler er fullstendig irasjonelle. Dette vil godt på vei forberede barnet for et liv under en demokratisk regjering.

Når barnet har utviklet seg nok til å forstå rettssystemet, setter du en bestemt leggetid. Men, du må passe på å ikke legge barnet på dette tidspunktet, men gjøre det én time tidligere. Når da barnet med tårene i øynene anklager deg for å bryte reglene, forteller du at det er du som laget regelen og du kan tolke den slik du føler for. Dette vil forberede barnet på politikernes manglende respekt for sin egen domstol og stadig påvirkning, endring og tolkning av lovtekstene.

Lov ofte å ta med barnet på kino og dyreparken, og når avtalen nærmer seg, setter du deg godt ned i godstolen med et nettbrett eller avis og sier at det er endringer i planene. Når barnet da skriker ut “Men du lovet!”, forklarer du at det kun var et valgløfte og det er ingen lover som krever at de skal holdes.

Aldri for ofte, uten advarsel, klapser du til barnet ditt (vold mot barn er forbudt i Norge. Selv det å gi dine barn ris, er en forbrytelse). Forklar at du gjør det i selvforsvar. Si at du må være årvåken til alle tider for å potensielt stoppe en fiende før han blir stor nok til å skade deg. Dette vil også ditt barn takk deg for, kanskje ikke akkurat nå, men definitivt senere i livet.

Til tider vil ditt barn naturligvis kunne vise misnøye med dine metoder. Kanskje så sterk misnøye at han eller hun ytrer et ønske om å bo med en annen familie. For å redusere risikoen for en slik reaksjon, bør du ofte fortelle hvor heldig barnet ditt er, som får bo med de mest kjærlige og overbærende foreldrene i verden. Bruk mye tid på å fortelle om hvordan andre foreldre er ondskapsfulle og dårlige. Resultatet av dette vil være lojalitet til deg, og senere i livet, åpen for å akseptere påstandene på skolen om hvord.n velferdsstaten Norge er den beste og mest fri i hele verden.

Dette bringer oss til den viktigste teknikker av alle: Løgn. Fortell løgner til ditt barn konstant. Lær barnet at ordenes mening er i evig forandring og at imorgen, kan ordene ha fullstendig endret betydning.

Noen av dere vil kanskje mene at disse forslagene er en dårlig måte å oppdra barn. Noen vil kanskje til og med kalle det mishandling. Men det er hele formålet: Mishandling av barn er den beste måten å forberede dem på livet som voksen under vår form for regjering.

—

Advarsel: Teksten ovenfor er ment som et humoristisk innslag. Jeg oppfordrer ikke til vold, tvang, trusler, løgner eller andre overgrep mot barn. Noen ganger er det enklere å forstå verden når man overfører den til å passe til barn. Noen ganger forstår nok barn verden og livet bedre enn vi voksne gjør.

(Foto av David Dean)

Når man har annerledes synspunkter, er det ikke ofte man møter likesinnede. Selv om de fleste i verden faktisk er snille mennesker, og det er mulig å diskutere med dem på en fornuftig måte, er det enkelte som aldri vil være villige til å sette seg inn i emner man ikke helt klarer å forstå. Jeg tror det er frykt som driver slik individer, frykt for forandring og det ukjente. Vår utdannelse starter fra vi blir født. Når vi først har lært noe, er det vanskelig å akseptere at det man har lært, det man vet er riktig, kanskje kan være feil. Dette gjelder spesielt for moralske prinsipper, som er grunnlaget for det meste vi som mennesker foretar oss.

I fjor deltok jeg i en demonstrasjon, denne fikk ingen oppmerksomhet av pressen. Selv om den var ganske unik og kanskje første av sitt slag i Norge, var det ingen som mente det var interessant å fortelle om. Kanskje fordi vi alle var veldig snille og fredelige demonstranter?

Vi (en gjeng av mennesker som i seg selv har unike politiske og filosofiske meninger, men også som er enige om enkelte prinsipper) ønsker å gjenta den sammen demonstrasjonen i år. Det er nok ikke alle i det norske samfunnet som ønsker at vi fullfører en slik demonstrasjon, da det setter fokuset på et viktig spørsmålet rundt en veldig sentral enhet i den norske stat.

For å planlegge en demonstrasjon, er det beste verktøyet i dag, Facebook. Her kan tilhengere og motstandere få lov til å ytre sine synspunkter, og enkelte gjøre det på en noe aggresiv måte.

Det har seg slik at en ansatt i en av Norges største banker, synes det er passende å uttale seg veldig upassende til de som står bak, og de som planlegger å delta på denne demonstrasjonen. Nå er ikke denne personen en hvem som helst, han er ett av flere offentlige ansikter utad for banken. Han jobber altså med kommunikasjon.

Jeg har aldri ønsket noen vondt, så jeg vil ikke si hvem dette gjelder.

Men, jeg kan ikke unnlate å ikke svare tilbake, fordi Jens Stoltenberg har oppfordret oss til å være digitale nabokjerringer. Personen dette gjelder, mener at synspunktene bak demonstrasjonen er så ille at “digitale sladrekjærringer må angi oss”.

Nå har sikkert denne personen gått litt for hardt ut i diskusjonen og man bør være ydmyk ovenfor at andre kanskje ikke alltid har en bra dag på jobben eller en god uke. Likevel, med en posisjon innenfor kommunikasjon og PR, har man et ekstra ansvar for å forholde seg rolig og på sak.

Personen gjetter at 90% av de bak demonstrasjonen er trygdet og at vi er “sinte unge menn” som aldri slutter å skrike. Jeg er nok del av de 10% som han ikke sier noe om…

“Men tror dere må lage et manifest først, finne noen skikkelige fine uniformer og finne en fører først.”

Dette kan dessverre ikke tolkes annerledes enn likestilling med Anders Behring Breivik og hans manifest, samt assosiasjoner til en nasjonalsosialistisk stat de fleste ikke ønsker å være assosiert med. En slik sammenligning synes jeg er ekstremt krenkende og motbydelig. Jeg har aldri i mitt liv opplevd noe lignende.

Personen representerer en bank jeg i dag er kunde av. En bank jeg har betalt veldig mange penger til. Nå forsøker jeg å finne en annen bank, som ikke ser på mennesker som meg selv som forstyrret og sinna. Noen som ønsker meg som kunde?

 Å planlegge langsiktig er ikke lett når man må leve med politiske forandringer. Selv hadde vi planlagt å tilbringe tid med vår datter, noe som plutselig ble avkortet da Audun Lysbakken forandret spillereglene for kontantstøtten. Vi har betalt skatt i lang tid, bidratt til at andre har fått muligheten til å tilbringe tid med sine barn – bare for å se oss selv delvis snytt for denne muligheten. Hadde vi på forhånd blitt fortalt når og hvordan kontantstøtten skulle forandres, kunne vi planlagt annerledes.

Vi flyttet nylig tilbake til Vennesla, ikke langt unna Hunsfoss skole. Det var et ønske fra vår side å etablere oss en plass hvor det ikke var behov for å bruke bil for å frakte barn til barnehage og skole. Det er som kjent stor mangel på sykkel- og gangstier i bygda.

Det er heldigvis gangsti til barnehage og Hunsfoss skole, kun kort gangavstand uten å krysse veien. Når man kjøper seg et sted å bo, er det mange elementer som er viktige. Noen ganger er man villig til å betale litt ekstra, for å f.eks. bo sentralt i bygd og byer. Nærhet til skole og barnehage var et viktig kriterie for vår familie. Nå kan ett av vårt viktigste kriterier for kjøpe boligen, forsvinne, bare med et pennestrøk på et kommunalt budsjett.

Konsekvensene som politiske tiltak har på folk flest, er det vanskelig for å forstå, og enda vanskeligere å forutsi. Derfor er det essensielt at det eksisterer en stabilitet i samfunnet og livet, som gjør det mulig med langsiktig planlegging og styring. Dessverre er det slik at folket har latt alle livets viktige avgjørelser bli tatt av utenforstående, av politikerne og byråkratene. Hvordan og hvorfor det er blitt slik, er uinteressant, men vi bør fokusere på hvordan vi kan ta tilbake noe av makten over eget liv og avgjørelser.

Hvis folket fikk beholde mer av sin egen inntekt, ville midlene kunne blitt brukt til bedre investeringer og mer langsiktig stabilitet enn når pengene styres av den politiske makten. Politikerne bruker ikke egne penger, men penger som andre har jobbet hardt og lenge for. Politikerne bruker penger først og fremst for å bli bedre likt, for å få støtte og stemmer ved neste kommende valg. Få politikere liker å ta de upopulære avgjørelsene om å legge ned tjenester, eller øke skatter og avgifter. Derfor kommer vi opp i situasjonen som vi nå kan lese om i Vennesla Tidende fredag 11. november, hvor det skrives at Hunfoss skole kan bli omgjort til barnehage. Penger har blitt brukt på andre tiltak.

Når det er et behov for en tjeneste, vil det ofte komme en tilbyder som leverer. Hvis det er behov for skoleplass for barn på Hunsfoss, da ville det normalt vært en skole tilgjengelig for foreldre og barna som bor i området. Dessverre er det ikke slik at vi lengre har et samfunn hvor det er etterspørselen som råder, men det er politisk makt som råder. Vi får ikke selv spare penger til julegaver, til sommerferien, til pensjonen, til skole og mye annet. Dette skal gjøres av byråkrater og etater, som tydeligvis mener at de vet mye bedre, enn hva vi selv vet.

Det går i dag ca. 260 elever ved Hunsfoss skole, kommunen forventer å spare 4 millioner i året på å legge ned skolen. Dette utgjør ca. 15 tusen per barn. 15 tusen er ikke spesielt mye mot alternativet å kjøpe en ekstra bil, med alle utgiftene det medfører. Ikke minst vil det være et enormt tap av fleksibilitet og livskvalitet, å måtte være avhengig av en transport, fremfor å kunne spasere. Ikke er det bra for miljøet heller. Hvis vi blir tvunget til å bytte bolig på nytt, vil det offentlige få inn ca. 70 tusen i dokumentavgift én gang til.

Kultur er ingen nødvendighet; sammenlignet med jobb, tak over hodet og utdannelse. Likevel har det blitt brukt 83 millioner på nytt kulturhus, hvor det ble brukt 30 millioner mer enn opprinnelig planlagt. Var det noen i kommunen som mistet jobben når denne feilen ble oppdaget? Hvorfor skal vi lide og miste vår skole, når det nesten aldri er konsekvenser for offentlig feilstyring?

—

Dette leserbrevet stod på trykk i Vennesla Tidende, november 2011.

(Foto av Ryan)

Spørsmålet er: Skal man fortelle barn sannheten og lære dem opp til å utnytte systemet, utnytte makt, tvang og vold, slik de fleste mennesker lever? Eller finnes det bedre måter å oppdra barn?

To gjør rett

Det viktigste prinsippet i det moderne samfunnet er at flertallet bestemmer. Hvis to personer går sammen, har de en rett til å ta hva de ønsker fra en enkeltstående tredjepart. Hvis tredjepart består av fire personer, har disse en rett til å gjøre hva de ønsker ovenfor de to andre personene.

Hvor grensen går for hva som er akseptabelt i samfunnet er alltid skiftende og variabelt etterhvor vi er født og bor. I enkelte land er voldtekter en ganske normal form for avstraffelse, andre steder blir hender kuttet av og hjemme her i Norge bruker vi mest fengsel og offentlig gapestokk mot alle de vi misliker som ikke direkte har brutt loven.

Skal jeg fortelle datteren vår at hvis hun går sammen med en venn, da har de en rett til å ta hva de ønsker fra de andre barna i barnehagen? Samtidig må jeg også fortelle henne at hvis hun er alene, da er hun utsatt og må frivillig fragi seg enhver leke eller eiendel som hun besitter – hvis noen andre som er flere i antall, ønsker hennes ting.

Verden er enklere enn du tror

Mange i dagens Norge tror verden er mye mer komplisert enn hva den virkelig er. Mange evner ikke engang å se hvordan veier ville blitt bygget hvis ikke Jens Stoltenberg gjør det. Hvis ikke Jens Stoltenberg passer på oss som en pappa, da vil alle i samfunnet gå rundt i en voldorgie hvor vi voldtar, slår, stjeler og drepe hverandre. For å unngå dette, er man altså villig til å gi absolutt makt over eget liv til noen få enkeltindivider. Jeg er ikke villig til det, men fordi dere er mange flere enn meg, må jeg akseptere alt det dere ønsker, uten å nesten få lov til å klage… Fordi staten og dets embed aksepterer ikke motstand, ikke engang motstand utført i ytringsfrihetens ånd. Dette kommer jeg tilbake til i et senere innlegg.

Kan du forklare for meg?

Kan du forklare for meg i en kommentar hvordan jeg skal gå frem og fortelle barna hvordan verden tilsynelatende fungerer idag? Hvordan skal man klare å unngå at et barn blir lei seg og griner når de andre barna stjeler lekene? Legg gjerne igjen en kommentar nedenfor!

(Foto av Morgan)

Barnehager i Norge drives både kommunalt og privat. Da den sittende Regjeringen (Arbeiderpartiet, SV og SP) kom til makten, lovet de full barnehagedekning (innen utgangen av 2006) for alle. For å oppnå dette, var det nødvendig å få private aktører med på laget. Kunnskapsministeren Øystein Djupedal skrev i sin tid i Dagbladet:

“Uten det sterke innslaget av private barnehager ville vi vært svært mye lengre fra full dekning.”

Videre er det jeg forteller et resultat av mange års politisk styring og ikke kun en konsekvens av den sittende Regjeringen, også partier som Fremskrittspartiet har vært med på tiltak som makspris.

Legg merke til følgende fra 2006:

“.. og vi føreslår derfor ikkje å innføre maksimalpris trinn 2 i 2006″ – Regjeringen.no

Private barnehager har fått ca. 15% mindre pr. barn enn de offentlige barnehageplassene. Konsekvensen av dette var at flere av de private barnehagene tok mer i egenandel av foreldrene. Dette gjorde det mulig for private å konkurrere i barnehagemarkedet, hvor enkelte hadde økonomi til å gjøre tiltak og forbedringer i forhold til andre.

“Kommunane har framleis plikt til å syte for kostnadsdekning i dei ikkje-kommunale barnehagane, men tilskotet skal utgjere minst 85 prosent av det tilsvarande kommunale barnehagar i gjennomsnitt tek imot i offentleg tilskot.” – Regjeringen.no

Når det er noe frihet i markedet, vil det være mulighet for å dekke mer spesialiserte behov. Barnehager med færre barn, hvor foreldrene betaler mer, har økonomisk kapasitet til å holde driften opp og gi hvert barn mer oppmerksomhet. Alle barn er ikke like, det er viktig med variasjon i tilbudet og mulighetene.

I starten på disse forandringene til Regjeringen, ble det bygget mange nye private barnehager og mange var fornøyde. Ikke så rart, da mennesker ofte tiltrekkes hvor det er verdier og penger. Hvor det er billige penger, tiltrekkes gjerne mange typer mennesker… mer om dette snart.

Så var det slutt

Når da barnehagedekningen til slutt ble god nok til at politikerne innfridde sine valgløfter, var “festen” over. Full dekning ble selvsagt ingen realitet i 2006 og det skal ikke mye til for å forstå at det aldri blir en realitet. Frem til målet var “nådd”, har de akseptert tilstander de normalt aldri ville akseptert. Målet var viktigst og alle midler som var tilgjengelig ble brukt, også det å gå på kompromiss med egen politisk “ideologi”. Hva menes med det? Det jeg mener med det, er at den sittende Regjeringen ønsker at alle mennesker i samfunnet skal få helt likt tilbud, det skal ikke være noen forskjellsbehandling og ingen mulighet for å kjøpe seg bedre alternativer.

Fordi, det oppstod forskjeller. Det er en selvfølge, like stor selvfølge som at ikke alle kjører rundt i Toyota Prius i Norge. Politikerne har alltid hatt problemer med at de med litt mer penger har muligheten til litt mer luksus. Beskatning siden 1600-tallet vært tatt i bruk for å begrense forbruket til folket. Det å eie bil var tidligere ansett som luksus og årsavgiften på bil ble tidligere kalt for luksusskatt. Tidligere ble det også ansett som luksus med kultur, så i 1920 kom det en luksusskatt på billettinntekter.

Ideologien til politikken er ikke å hjelpe de som har det vanskelig i samfunnet. Det er ikke snakk om å hjelpe de fattigste familiene i Norge slik at de får en barnehageplass eller skoleplass til sine barn. De fleste i Norge er enig at man bør bidra, frivillig, til å hjelpe de mest trengende. Men det er langt ifra virkeligheten bak politikken.

Regjeringen har altså lovet at det skal være en makspris på barnehageplass til 1.750,- (2005-verdi) og at denne skulle oppnås allerede i 2008. Dette skjedde selvsagt ikke og nåværende kunnskapsminister Bård Vegar Solhjell sier at dette målet vil bli nådd i 2012. Konsekvesen av maksprisen er selvsagt at de som allerede har mye penger, sparer mest på en slik ordning. De ressurssterke får enda mer og de som må betale regningen, er middelklassen i landet.

Easy money?

Det er et relativt kjent begrep at enkle penger ofte er for godt til å være sant. I det private markedet, er det nesten alltid sant (at det er for godt). Når staten og det offentlige da iverksetter ordninger hvor det er penger å få, gjerne enkle penger, da vil gjerne mennesker strømme til for å forsøke lykken. Kombinasjonen av å bruke milliarder av penger som ikke er dine egne og et stort og tungt byråkrati, er at ting tar veldig lang tid og det er mange penger som vil ende opp hvor de ikke burde.

Vi leste nylig i NRK at flere barnehager måtte stenge dørene og NRK skriver:

Viser at konkurranseutsetting av barnehager er en dårlig idé, mener Arbeiderpartiet.

Dette er barnehager som tidligere var eid og drevet av et bedrageritiltalt ektepar. Mannen i dette forholdet har gjennom flere år mottatt titalls millioner i kommunal støtte til å drive flere barnehager. Disse har gått konkurs tur etter tur samtidig som personen har tappet selskapene for penger. Personen tok seg råd til strandtomter, dyre klokker og kjørte Porsche 911 som firmabil, i følge barnehage.no.

Men hvorfor går barnehagen konkurs nå, etter den har blitt overtatt av nye eiere? Det er flere byråkratiske elementer som er årsak:

“… kommunale regler gjør at de ville mistet konsesjonen hvis de startet på nytt.”

Videre kommenterer også den nye daglige lederen:

“– Dette har også med kommunen og byråkratiet å gjøre. Når man mister inntekter har man heller ikke råd til å fortsette drift, sier Løhren.”

NRK skriver videre: “.. kommunens skjerpede krav til pedagogisk kompetanse som førte til inntaksstopp tidligere i år”.

Hvordan er det mulig å holde på i mange år og tappe det offentlige for millioner? Dette er garantert ikke den eneste saken og mange slike saker vil aldri bli rullet opp. Selskapet til ekteparet leverte ikke regnskap siden 2005 for fire av sine barnehager.

“Et overslag skulle tilsi at Tollefsen via sine ulike selskap, har mottatt over 30 millioner kroner i offentlig tilskudd til barnehagene uten å ha lagt fram regnskap for det.” – Frifagbevegelsen.no

Disse menneskene har holdt på siden minst 2002. Det er en selvfølge at ingen private investorer ville vært villig til å fortsette å gi penger til disse menneskene, men det offentlige Norge har altså gitt flere titalls millioner uten problemer helt siden 2002 hvor da barnehagene har gått igjennom konkurser, ikke bare én gang, ikke bare to ganger, men tre ganger!

“Fram til 2002 drev Tollefsen Hompetitten barnehage sammen med sin kone. Det var Hompetitten barnehage som opprinnelig drev de fire barnehagene. Hompetitten barnehage gikk konkurs i juli 2002. Rett før konkursen forsøkte Tollefsen å overføre verdiene i barnehagen til selskapet Tollefsen eiendom.”

Hompetitten 2002-2004, Stomperud Drift Ltd. 2004-2007, Konglungen AS 2007 som ble slått konkurs tidligere, hvor nye eiere nå altså har feilet å opprettholde driften.

“Selskapet, som driver barnehager med kommunalt tilskudd som hovedinntekt, har et regnskapsunderskudd på 2190 000 kroner for 2008.” – Dagbladet.no

Det skal nevnes, at ekteparet har tidligere blitt slått personlig konkurs.

Vilkårlige vilkår

Når private selskaper må leve med realiteten at politikerne kan gjøre forandringer i reguleringer, hvor den ytterste konsekvensen er kroken på døren, vil det bli mangel på langsiktig planlegging og investeringer. Vi har blitt et kredittbasert samfunn, hvor det ikke lengre er lønnsomt å spare til investeringer. Det er et emne for et annet innlegg, men det har en relevans med hvordan offentlige konsesjoner og offentlige reguleringer av det private markedet fungerer.

Hvis en bedrift har konsesjon fra det offentlig for drift i ett år og med ny konkurranseutsettelse etter året, da vil eierene av selskapet ikke ha et langsiktig perspektiv på sine investeringer. Investorer søker profitt, men ikke profitt over alt. Vi er alle deltakere i det samme samfunnet, vi har alle venner og bekjente vi ønsker skal godta oss og ønsker å være kjent med oss. Mennesker som viser dårlig moral, vil gjerne bli utstøtt fra sin egen vennekrefts.

Resultatet har vi sett flere ganger, blant annet i den kjente Adecco-saken. Problemet i denne saken har aldri vært kvaliteten på tjenesten som pleierene har levert på f.eks. Ammerudlunden sykehjem, som sist i 2010 ble kåret til byens beste. Problemet er at ansatte hos Adecco har jobbet arbeidstider og under forhold som politikerne ikke mener noen bør finne seg i.

Når vi da kommer i en slik situasjon, hvor en privat aktør feiler, er det ønskelig å endre vilkårene på nytt. Representanter fra Rødt, SV og Arbeiderpartiet ønsker ikke at noen skal kunne tjene penger på eldreomsorg.

Hvem vet hvor mye penger de eldre fortjener å få til sin eldreomsorg? Det er ikke slik at det er evig med penger i det offentlige til å dekke de eldres behov. Problemet til de eldre, er at de har tillatt politikerne å ta deres penger gjennom hele deres liv, med det løftet at de skal bli tatt vare på når de blir eldre. Men byråkratiet koster penger. Det offentlige er mindre effektivt og hva man får for pengene i det offentlige, er mindre enn i det private. De eldre er taperne.

Problemer for barnehager

Alle barnehager vil ikke klare seg, mange vil gå konkurs. Det er realiteten i menneskets og økonomiens natur. Noen gjør langsiktige og gjennomtenkte investeringer og aldri tar noen sjanser på nyskapning. Andre tar sjanser på nyskapning, hvor ikke alle har suksess. Men, å operere i det offentlige byråkratiet i Norge er en enorm utfordring for mange.

Som f.eks. nye barnehager som trues med ombygging selv om konstruksjonen er i henhold til reguleringsplanen.

Barnehager operer med helt ulike vilkår i samme nabolag, hvor den ene går glipp av hele 660 000,- i etableringstilskudd. Hvor det da vurderes:

“Det kom forslag om å slå barnehagene konkurs for så å gjenoppstå og kreve stimuleringstilskudd.”

Tilbake i 2010 ville Regjeringen ta overskuddet fra barnehager som gikk konkurs.

– Dette er jo kommunisme. Her legger man opp til konfiskering av privat eiendom. Derfor mener vi det kan være i strid med menneskerettighetene, sier Olsen.

Det er ganske innlysende at slike tiltak kan være skremmende for private investorer som vurderer å bruke penger på barnehager.

Når da pengene til de offentlige barnehagene blir mindre, blir også pengene til de private mindre. Kombinert med en makspris, vil mange barnehager få røde tall i sine regnskap.

“Det er nesten blitt en regel at staten underfinansierer nye lovfestede krav. I barnehagene blir det ekstra vanskelig å tilpasse seg ny finansieringsordning.”

Det finnes ganske mange saker vedrørende barnehager og problemer med det offentlige byråkratiet, etater og reguleringer.

“Hilde Christensen, eier av Småstrilane barnehager på Sotra, har ventet mer enn et år på å få refundert sykelønnsutbetalinger. Firmaet har nå 675.000 kroner utestående i sykelønnsrefusjon hos Nav, skriver Bergens Tidende.” VL.no

I Kristiansand ble det ganske dramatiske kutt i tilskuddene, som rapportert på NRK.no

og her på barnehage.no, hvor det står skrevet:

“– Jeg ble tatt litt på senga da jeg så tallene. Dette var veldig, veldig overraskende, sier styrer Thore Aas i Solkollen barnehage.
– Vi ble forespeilet et avvik på én prosent, nå er det mellom 11-13 prosent, påpeker han.”

Flere eksempler finner du både her og her og her.

Kontantstøtten

Jeg vil legge til noen ord om kontantstøtten. Regjeringen har sagt at de ønsker å fjerne kontantstøtten helt siden 2005 da de kom til makten. Nå har det endelig kommet politisk melding om en forandring, fra august 2012. Men, de fjerner den ikke, de gjør bare noen grep i et håp om å påvirke innvandrerfamilier til å ta sine barn i barnehagen tidligere. De har redusert kontantstøtten så lenge de har vært i makt, ettersom den ikke har økt i takt med inflasjonen som de selv forårsaker.

Dette viser hvor riktig det er, at ingenting forandrer seg, som jeg har skrevet om gjentatte ganger. Det at Regjeringen ikke har fjernet kontantstøtten, viser at det er liten politisk gjennomføringsvilje. Endringen er å gi mer penger til barn som er 1 til 1,5 år på 5000,- og kutter støtten ned til 3303 frem til barnet er 2 år.

Som et konkret eksempel på hvordan dette skaper ustabilitet og vilkårlige vilkår, er for min egen familie. Vi har begge to jobbet og betalt skatt fra vi var 17 år. Kontantstøtten har eksistert siden 1998 og dette er noe vi har bidratt for at andre familier skal kunne utnytte. Vi hadde selv planlagt å kutte ned på jobb for å tilbringe mer tid med vår datter mens hun er 1 til 3 år.

Vi faller midt mellom endringene. Vi vil ikke få glede av økningen for 1 åringene fordi endringen skjer på tidspunktet vår datter er 1,5 år. Samtidig får vi støtten kuttet ett helt år.

Det som skjer, er at vi går glipp av mange tusen i kontantstøtte samtidig som vi må betale mange tusen for barnehageplass vi egentlig ikke ønsket å bruke. Vi blir straffet på 3 måter samtidig. Kunne vært et godt alternativ å gjøre denne endringen for alle nye barn som blir født, fremfor å la familier som har fått barn tidlig i 2011 få lide maksimalt.

Stabile vilkår

Løsningen er selvsagt stabile vilkår, dette er viktigere enn noe annet for økonomien. Stabile vilkår vil føre til mer langsiktige investeringer. Stabile vilkår vil føre til bedre forståelse av “spillereglene” i markedet. Stabile vilkår vil føre til mindre konkurser. Stabile vilkår vil føre til færre som klarer å bli rike på svindel.

Kontantstøtte burde kun vært et tilbud til de fattigste i samfunnet, de som virkelig har behov. Jeg er selvsagt ikke tilhenger av offentlige tiltak som dette, men når man først blir lovet en tjeneste som man betaler for, da forventer man å få den tjenesten levert. Hvordan ville folk reagert hvis staten en dag fant ut at den ikke lengre ville oppholde sitt løfte om pensjon, feriepenger, penger til julegaver, trygd og andre tiltak de gjør for oss?

(Foto av glasseyes view)

Problemet du har med din moral, er altså at den har ulike regler for din personlige sfære og det offentlige samfunnet du er en del av.

Selvinnlysende privat moral

Det er i dag selvinnlysende at den personlige moralen, som vi bruker i våre private liv, bør baseres på frivillige og vennlige interaksjoner med menneskene rundt oss. Vi behandler mennesker med respekt, vi aksepterer retten til privatliv og retten til privat eiendom.

Når du søker ny jobb, gjør du dette frivillig uten at du frembringer trusler til din arbeidsgiver. Du benytter ikke trusler eller vold for å få den jobben du ønsker deg.

Når du søker en partner, gjør du dette i håp om at den kjære skal like deg og bli med deg fordi du er den du er. Du benytter ikke trusler eller vold for å få den partneren du ønsker deg.

Når du får barn, gjør du ditt beste for å skape en trygg og sikker atmosfære rundt ditt barn. Du snakker i en vennlig og snill tone og forsøker å ikke heve stemmen din. Du forsøker alltid å få barnet til å forstå hensikten med dine ønsker for dem. Du benytter ikke trusler eller vold mot ditt barn for å få barnet til å avlyde deg.

Vold er ondt, det er selvinnlysende.

Selvmotsigende offentlig moral

Det er en enorm selvmotsigelse at den offentlige moralen bygger på det motsatte av din private moral. Dette er ødeleggende for deg som menneske og det er ødeleggende for samfunnet som helhet.

Den offentlige moralen bygger på tvang og trusler om vold. Konsekvensene er mye ondskap.

Hvor vi i vår personlige sfære aldri kunne tenkt oss å bruke vold og trusler mot våre venner, familie og kolleger, så bruker vi det hver dag og i store mengder når vi skal forholde oss til mennesker utenfor den personlige sfæren. Men, selvsagt aldri direkte. Fordi vi mennesker vi er konfliktsky. Truslene og utøvelsen av disse skjer bak mange tykke lag. Som en løk, kan vi skrelle bort alle lagene for å komme til den virkelige kjernen. En kjerne, som folk flest har vanskeligheter for å akseptere.

Problemet til de som har ulike moralske grunnlag, er det faktum at vi er alle søstre og brødre på en jord som ikke er veldig stor lengre. Konsekvensene av vår lave terskel til å ty til vold og trusler kommer tilbake til oss selv, ofte veldig fort.

Hva er vold og trusler spør du kanskje? Enkelte mennesker vil aldri klare å se sannheten i øynene. De ønsker ikke å se hva virkeligheten egentlig er for noe, fordi det er for vanskelig og for tungt å innse hva man virkelig står for.

God moral også i samfunnet

Vi bør streve etter det å opprettholde en god moral, ikke bare privat, men også i det offentlige. Vi må begynne å ignorere de politiske partiene som kun ønsker å utnytte folket. Utnytte de som skaper verdier. Uansett hva politikerne sier, er det ikke til din eller min fordel. Politikere jobber ikke for folket, de jobber mot folket. De stjeler våre verdier ved trusler om vold, for deretter å bruke disse etter egne ønsker og vilje.

Vi må slutte å følge en ideologi at vi kan skape et godt samfunn så lenge alle blir utsatt for like mye tvang, trusler og vold. Alle skal med, ingen slipper unna, sier et kjent norskt parti.

Vi må basere samfunnet på frivillige interaksjoner. Frivillige handler. Frivillig engasjement. Det er mulig, fordi alt vi gjør innenfor vår private sfære følger et frivillighetsprinsipp hvor vi ikke initiere tvang mot andre mennesker. Du og jeg er samfunnet, samfunnet det er oss.

Alexander den store og piraten

Det er en kjent fortelling om den gangen da Alexander den store traff en kjent pirat som var fengslet. Jeg gjenforteller historien i en moderne sammenheng, her er en fikiv dialog mellom Norges statsminister, Jens Stoltenberg, og en kjent fengslet tyv (David Aleksander Toska bak NOKAS ranet):

Stoltenberg: Nå som vi har fanget deg, føler du ikke skam over det livet du har levd? Du skal få en lang straff for hva du har gjort. Før vi plasserer deg i fengsel for lang tid, vil jeg gi deg en sjanse til å be om unnskyldning til de pårørte.

Toska: Jeg ønsker ikke å bli straffet. Jeg ønsker ikke tilgivelse. Men det er en ting jeg ønsker å si deg.

Stoltenberg: Hva ønsker du å si?

Toska: Hvis du føler at jeg burde skamme meg over livet jeg har ført, da må jeg fortelle deg at du definitivt bør skamme deg mye mer.

Stoltenberg (lettere sjokkert over påstanden): Fortell mer…?

Toska: Du og jeg gjør akkurat det samme. Vi har ledet livet vårt likt, forskjellen er bare at jeg gjør dette i liten skala. Jeg har kanskje stjålet fra noen enkelte mennesker, men du gjør det på en stor skala. Du har brukt det du har stjålet til å føre krig rundt i verden og ødelagt livet til tusenvis. Du bruker det du har stjålet til å lønne deg selv. Det er du som bør skamme deg, ikke jeg.

(Foto av Joriel Jimenez)

Middel- og arbeidsklassene bruker sin innflytelseskapasitet på staten for å holde de fattigste utenfor arbeidsmarkedet. Det er de som har mest på å tape ved å gi fattige adgang til arbeidsmarkedet. Når de fattigste holdes utenfor arbeidsmarkedet, kan middel- og arbeidsklassene (for å bruke slike begrep…) øke sine krav til lønn og goder. De fattige har aldri representert noen fare for overklassen.

Hvordan holdes de fattigste utenfor arbeidsmarkedet?

De holdes ut med reguleringer og lover. Det er i praksis ikke lov å underprise sin arbeidskraft i det norske markedet. Bedrifter og institusjoner som ansetter mennesker som er villige til å underprise seg selv, blir ofte hengt ut i nyhetene for å bedrive sosial dumping. I tillegg er det mye lover og reguleringer som gjør at mange yrker krever utdannelse og kurs, som gjerne er kostbart og vanskelig å gjennomføre når man er fattig.

Selv om det er mange oppgaver i yrkesstillinger som kunne vært utført av ufaglærte mennesker, blir det ikke akseptert.

Hvordan gi jobb til fattige?

I et fritt samfunn ville de fattigste hatt bedre kort på hånden (for å bruke en kortspill-analogi). De har kapasitet til å prise seg selv lavere enn en som er en del av arbeids- og middelklassene, da deres forbruk og behov for belønning er desto lavere.

Det viktigste grepet som kan gjøres for å gi flere mennesker innpass i arbeidsmarkedet, er å fjerne terskel for ansettelse. Det bør være gratis å ansette mennesker og problemfritt å gi dem avskjed. Dagens lovverk sikrer middel- og arbeidsklassene, men på bekostning av de som har de verst.

(Foto av Patrick)

Dette er en åpen utfordringer til Jens Stoltenberg, Arbeiderpartiet, Regjeringen og hele Stortinget.

Utfordringen er at dere skal leve opp til budskapet om mer demokrati, mer åpenhet.

Mer demokrati: Fjern sperregrensen på 4%

For de som ikke vet det, eksisterer det en sperregrense for deltakelse i det norske demokratiet på 4%. Sperregrensen gjør at den demokratiske stemmen til mange tusen i Norge aldri blir hørt og aldri har noen påvirkning.

Utfordringen er å fjerne sperregrensen på 4% og åpne opp Stortinget slik at det blir demokratisk avgjort hvem som får sitte med makten i Norge. Det er 169 mandater for valg til Stortinget, disse skal avgjøres prosentmessig. Dette betyr at partier som Rødt som fikk 1,3% ved forrige Stortingsvalg, faktisk vil få minst ett mandat på Stortinget.

Mer inkludering: Innfør førstevalg og andrevalg på stemmeseddelen

Folk er i dag redde for å stemme på små partier fordi en stemme til dem oppfattes som bortkastet. Resultatet er at folk i stedet for å stemme på det partiet som står deres hjerte nærmest av taktiske grunner velger å stemme på et parti som har sjanse til å få inn representanter på Stortinget. Dette er en ond sirkel og de små partiene kommer derfor aldri ut av startgropen.

I Frankrike og andre land har man løst dette ved å innføre flere valgrunder. Dette er selvfølgelig en mulighet også for Norge, men et raskere og enklere alternativ er å innføre førstevalg og andrevalg på stemmeseddelen. Førstevalget blir da stående som offisielt valgresultat, men dersom et parti ikke får nok stemmer til å få inn en representant på Stortinget, brukes andrevalget til å bestemme mandatfordelingen.

En velger kan da for eksempel oppgi Miljøpartiet De Grønne som sitt førstevalgog SV som sitt andrevalg. Dersom MDG ikke får nok stemmer til å få inn en mandat går denne stemmen over til SV når mandatfordelingen skal bestemmes. Dette fungerer som en mer demokratisk og inkluderende ordning enn dagens ordning med utjevningsmandater.

Mer likhet for loven: La hver stemme telle likt

I dag teller en stemme i Finnmark omtrent dobbelt så mye som en stemme i Oslo. Dette bryter med prinsippet om likhet for loven. Hver stemme bør telle likt, og det bør kun være én valgkrets for hele landet.

Mer åpenhet: Åpent debattforum hos alle partier

Alle partier som stiller til valg bør oppfordres til å ha et åpent debattforum på partiets hjemmeside.

Det er langt ifra nok å høre på politiske debatter for å forstå hva partiene står for, hvilke verdier de har og hvor moralen ligger. Det er heller ikke nok å lese avisinnlegg eller blogger til de ulike representatene. Den beste måten for folket å spørre ut et parti om deres faktiske politikk, er et åpent forum hvor alle kan delta.

Et politisk parti som ikke har et debattforum hvor folket kan få lov til å engasjere seg i dialog og komme med spørsmål – er at parti med en skjult agenda. Det er ikke mulig å avlede svar på alle politiske spørsmål med å lese hjemmesiden til partiene. Partiprogrammet gir bare en liten sannhet.

Bak oppropet

Oppropet er utformulert av Sondre  Bjellås og Onar Åm og distribuert til flere politiske engasjerte og partier. Vis din støtte med å kopiere innlegget på din egen blogg og samtidig besøke egen Facebook side for oppropet. Det vil bli laget en oppsamling av alle som blir med på oppropet nedenfor:

Onar Åms Lillablogg

Niclas

Tord Kroknes

Facebook

(Foto av opensource.com)

Det er ubeskrivelig tragisk det som har hendt oss her i Norge. Jeg og min familie var selv bare minuttet fra eksplosjonen i Oslo sentrum den 22. juli 2011. Mine tanker gikk fort til menneskene i Afghanistan og Libya etter realitetene om mulighet for at eksplosjonen var en bombe fant meg.

Bare to dager før bomben eksploderte i Oslo, ble en bydel i byen Mazar-e Sharif rystet av en selvmordsbomber på sykkel. Øyevitner forteller om en enorm eksplosjon og hvordan bydelen ble gjort om til et inferno av blod og glass. VG rapporterer dette, og at minst fem mennesker mistet livet og tolv andre skadet. Dette hendte mens sikkerhetsansvaret blir overført til de Afghanske styrkene i områdene som er roligst, men ikke nå lengre.

Jeg husker godt jeg leste om hendelsen i tiden før bomben i Oslo, hvordan jeg selv hadde mangel på empati og følelsesmessig reaksjon på hendelsen. Dette hendte i et land hvor jeg er med på å finasiere krig. Alle i Norge støtter de militære handlingene i Afghanistan og Libya, det er ikke lov å unnlate å gi økonomisk støtte til disse konfliktene. Det er hjerteskjærende å tenke at mine skattepenger finansiere denne ondskapen.

For hvor er vår empati for verden? Nå har vi selv fått føle det helvete det er å få sine nærmeste brødre og søstre bombet og skutt. Sjokkbølgen fra bomben var enorm, sjokkbølgen i landet har vært enda større. Jeg håper at sjokkbølgen som kommer over oss når vi innser hva vi som nasjon gjør mot mennesker i Afghanistan og Libya, blir enda større.

Det er bare en riktig ting å gjøre hvis vi som et folk ønsker fred i verden. Det er å ta våre styrker hjem fra Afghanistan og Libya med umiddelbar virkning. Det finnes ingen unnskyldning. NATO er ikke en unnskyldning. Det er mange medlemmer av NATO som ikke har styrker i hverken Afghanistan eller Libya, hvorfor skal Norge? Vi som har sett på oss selv som et foregangsland for fred i verden, hvordan kan vi være kjent som en nasjon som dropper enorme mengder bomber over Libya? Jeg er lei meg, jeg er trist, jeg skammer meg. Gi fred og frihet en sjanse idag.

- Sondre Bjellås, anarko-kapitalist.

Innlegget ble sendt til Aftenposten og avslått, deretter Dagbladet uten svar. Er full forståelse for at norske medier har begrenset mulighet, derfor håper jeg du som leser dette kan bidra med å spre innholdet i sosiale medier, som Facebook og Twitter. På forhånd tusen hjertelig takk!

(Foto av aktivioslo)

Ulykke var det aller første jeg tenkte, noe, deretter gikk tankene fort over på andre muligheter og “der kom det” tenkte jeg. Jeg tenkte at dette var en terror handling mot Norge. Og det var det, bare ikke fra mennesker vi skulle forventet. Før vi i det hele tatt fikk begynt å bevege oss i motsatt retning, bort fra sentrum, begynte tankene å gå til alle menneskene rundt i verden som har opplevd bomber. Spesielt da til Afghanistan og Libya, hvor Norge har påført tusenvis av uskyldige mennesker den samme form for mareritt, skremsel og terror, som jeg selv nå fikk oppleve på kroppen.

Senere fikk vi altså oppleve at den samme personen kanskje var ansvarlig for en tragisk skyteepisode på en sommercamp for unge politiske aktivister på Utøya, hvor nå nesten hundre mennesker har blitt skutt og drept. Vi har grått. Vi har alle fulgt mediene. Vi har pratet og diskutert. Vi har lest og lest mens vi prøver å forstå.  Dette er viktige elementer for at kroppen skal kunne bearbeide hendelsene.

Det er forsatt tidlig å komme med konklusjoner om detaljer bak hendelsen, men jeg ønsker å dele mine egne tanker om hendelsen og tanker om hva vi bør gjøre fremover som et samfunn.

Antagelser og forhåndsdømming

Det er forståelig at det er mye følelser i sving i Norge og at mange vil ha en tendens til å forhåndsdømme basert på den lille informasjonen som var tidligere den første tiden etter eksplosjonen. Men det er interessant å gå inn i oss selv og se hvordan man reagerte som et samfunn og som enkeltindivider. Mange negative reaksjoner ble ytret mot muslimer og islamister. Hvem og hva er årsak til at folket har en slik førsterekasjon på et terrorangrep?

Fordi fakta sier oss at islamister kun står bak tre av 249 terrorangrep i EU-landene i 2010.

Er det blogger og nettforum som er ansvarlig for meninger og antagelser til folket? Eller er det politikerne og norske medier? Min egen umiddelbare reaksjon var grunnet i vår militære deltakelse i Libya og Afghanistan.

Når det senere ble kjent at det var en etnisk nordmann som stod bak handlingene, ble fokuset med en gang på “høyreekstreme“. Et begrep som jeg selv aldri ville brukt, det omfavner for mye og for mange. Mange har skrevet artikler og innlegg med bruk av beskrivelser som nazisme. Han er ikke nynazists, men omtaler seg selv som nasjonalistisk. Han har ikke et rasistisk standpunkt for sin overbevisning, selv om det ikke sier noe om hans personlige forhold til rasisme/anti-rasisme. Om det er journalisten i Adressa som bruker “høyreekstreme organisasjoner” eller Torbjørn Knutsen vet jeg ikke. Hvorfor er nasjonalister kategorisert på ytterst høyre? Det er nasjonalister i hele det politiske spekteret og det eksisterer militante og farlige grupper av venstreradikale over hele Europa, også i Norge.

Handler politikk om vennskap og et godt samfunn?

Jeg har alltid følt at politikken handler mye om å kritisere sine meningsmotstandere, og ofte utveksles det sterke ord. Politikk handler om makt, å komme i posisjon og få nok makt til å kunne gjøre en forskjell.

Det er klart at statsministeren Jens Stoltenberg og justisministeren Knut Storberget var tydelig preget av hendelsene. Man må ikke glemme at kontoret til disse og mange andre mennesker har blitt angrepet og bombet, det er mange andre påvirket også i deres nærmeste familie. Barn som er bekymret for sine foreldre som jobber og jobbet i Regjeringskvartalet. Har medfølelse med alle som har hatt bekymringer i disse dagene.

Men, det er ikke til å komme bort ifra at politikerne selv er ansvarlige for å skape politiske fronter i samfunnet. Både blant folket og hos de som er politisk aktive. Stortingsrepresentater har brukt ord som revolusjon når det gjelder å arbeide mot kapitalisme. Kapitalisme? Kapitalisme er den eneste formen for frivillig og fredelig samhandling mellom mennesker, men det er beklageligvis ikke mange nok som deler samme ønske for et samfunn som kapitalismen står for.

Vi er vitne til en maktkamp i politiske Norge, en stygg maktkamp. Det mobbes og det lyves. Hvordan kan vi fortsette å akseptere et samfunn hvor all makt er konsentrert hos slike mennesker?

Heldigvis er det enkelte, om ikke mange, som viser medkjærlighet til sine medmennesker i disse dager:

“Klemmer venner i alle politiske partier. Intoleranse skal vi bekjempe sammen.” – Rune Aale-Hansen, Høyre

Norge i krig

Når vi nå selv opplever terrorisme i Norge i form av en kraftig bombe og en massakre med våpen, vil vi forhåpentligvis få en mye dypere og bedre forståelse for hendelser som skjer i andre land.

Kanskje vi nå kan få en skikkelig debatt om Norges deltakelse i Afghanistan og Libya. Jeg har tidligere skrevet om dette gjentatte ganger. Kanskje folk nå vil begynne å ta vår militære deltakelse litt mer alvorlig. Alle i Norge er økonomisk delaktig i hendelsene i disse landene.

 “Håpløsheten vi nå føler…” – Jens Stoltenberg

Man skal ikke underdramatisere hva som har skjedd i Norge og lidelsene til de involverte. Men, vi må slutte å ta for lett på lignende håpløsthet som våre medmennesker rundt i verden føler, gjerne gjenvlig og kanskje daglig.

Nesten hver dag tenker jeg på de forferdelige handlingene som skjer rundt i verden, som den norske stat utfører på mine vegner. Jeg har ikke stemt på disse menneskene, de har ikke min støtte – likevel må jeg økonomisk finansiere kriger jeg er sterkt imot.

Feilslutning om venstre og høyre

Kategoriseringen av politikk på en en-dimensjonal akse fra venstre til høyre er en alvorlig feilslutning. Dette brukes til det fulle av politiske makter til å skape emosjonelle fordommer mot hverandre.

Konsekvensen av dette er at vi kan høre om venstre-radikale og høyre-radikale. Dette er gjerne mennesker som har mye mer til felles seg imellom enn avstanden på den en-dimensjonale politiske aksen. Det er gjerne små uenigheter som avgjør hvor man blir kategorisert.

Høyreekstremisme er et samlebegrep som inkluderer for mye. Jeg mener vi bør gjøre alle mennesker den retten og respekt å unnlate å bruke slik kategoriseringer, akkurat som man bør unnlate å generalisere om innvandrere og andre grupperinger i samfunnet.

 “På grunn av faren for politiske misforståelser, for eksempel sammenblanding med partiet Høyre, er det enkelte som forsøker å unngå begrepet på norsk i dag og erstatter det med andre ord med snevrere betydning, for eksempel nazisme, rasisme eller nasjonalisme.” – Wikipedia

Alle partier på Stortinget er sosialdemokrater, de har ingen praktisk og nesten ingen ideologiske forskjeller seg imellom. Ingenting vil forandre seg uansett hvor mye demokratisk og politisk engasjement det er blant folket.

Nasjonalisme

Jeg er sterk motstander av nasjonalisme, Norge er for meg ikke mer enn en geografisk inndeling hvor det bor mennesker. Land er et konsept. Et land hvor min familie, mine venner og medborgere bor. Terrorhandlingene har ikke rammet Norge, terrorhandlingene har hendt og påvirket alle mennesker på denne jorden, ikke bare de som tilfeldigvis bor i Norge.

Det er ikke tvil om at mange i Norge er svært nasjonalistiske. Synet på norsk mat, vår feiring av nasjonaldagen, fremmedfrykt og Olympiske Leker på Lillehammer har vært fire eksempler på våre nasjonalistiske følelser.

Nå kan et nytt eksempel legges til listen. Mange nordmenn er nemlig skeptisk til at utenlandske selskap kjøper seg opp i norske bedrifter, men en stor del av befolkningen er positive når oppkjøpene går den motsatte veien. Dette viser nasjonalistisk holdninger, holdninger en liberalist bør ta avstand fra.

Bjørn Magne Solvik, Liberalen.no

Det norske flagget er formet som et kors, og det er ikke uten mening. Kristendommen kom til Norge på 800-tallet og hvor Kong Olav Haraldsson senere spilte en sentral rolle i Norges kristning. Hans forsøk på å omvende folket fra den norrønne troen til den kristne troen var brutalt og voldelig. I ettertid har den kristne kulturen og identiteten vært omfattende i Norge og Europa.

Den kristne kultur og identitet er hva Anders Behring Breivik mener blir ødelagt i dagens samfunn. At dens største fiende er islam og han ser på politiske deltakere i Arbeiderpartiet som medhjelpere og ansvarlige for å tillatte spredningen av islam i Europa. Han kaller ideologien for multikulturalisme og kulturell marxsisme og beskriver dette som en anti-Europeisk hat-ideologi og likestiller denne med Islam(ism) og Nazisme.

For Anders B. Breivik handler ikke dette om religiøs kristen tro, men om den kristne kulturen og identiteten til det norske og Europeiske folket. I hans forvirret hode, tror han Europa i er krig med islam. Jeg frykter det er mange flere som blir forført av lignende retorikk, tanker og meninger som Anders. Europa har forandret seg, Norge har forandret seg – og forandringene fortsetter. Det verste vi kan gjøre er å legge skjul på forandringene og konsekvensene, det må diskuteres og bli en viktig del av samfunnsdebatten.

Hans mål er å angripe de som er tilhengere av et multikulturelt samfunn. Han ser på seg selv som en tempelridder (Knights Templar, KT) og forsvarer av Norge og Europa. Han ser opp til land som Japan og Sør-Korea, som er kjent for å være veldig etniske og homogene.

Vi er alle naboer

Verden har blitt utrolig mye mindre. Vi kan reise hvor som helst på få timer til lav kostnad. Jeg har mange venner på alle kontinenter rundt i verden. Den digitale revolusjon og globaliseringen har gjort at landegrenser betyr enda mindre enn tidligere.

Sosiale medier som Twitter og Facebook har ført oss nærmere hverandre. TV-kjendiser, politikere, idrettsutøvere og mange andre kjentsfolk er direkte tilgjengelig for alle, hvem som helst. Mange av de som har blitt drept og skadet, er selv aktive brukere av disse mediene. Desto nærmere vold og terror kommer oss selv og desto nærmere vi er dem som blir utsatt for vold og terror, desto mer nærhet, sympati og omtanke vil vi kunne føle.

For det er ikke å legge skjul på at verdenssamfunnet har blitt kaldere og mindre vennlig de siste årene. Vi leser om katastrofer rundt i verden hver uke. Finanskrisen har vi nesten ikke merket i Norge, men det er mange tusen som lider kraftig på grunn av denne krisen. Tsunamien i Japan som var totalt surrealistisk, har vi enda mindre virkelighetskontakt med. Når vi har blitt presentert med så mye problemer i verden gjennom mediene – blir vi mer og mer immune mot problemene. Noen ganger blir man mer trist av en fiktiv film fra Hollywood, enn sultende barn i Afrika.

Det er mitt håp at folk vil engasjere seg mer om samfunnet, og ikke bare lokalsamfunnet – men verden. På tide å pensjonere Norge, på tide å gi frihet, frivillighet og fred en sjanse.

Jobbe for et bedre samfunn

Jeg skriver på denne bloggen og jobber med boken min, Statens tyranni, fordi jeg tror på et bedre samfunn. Det er min overbevisning at det er mulighet å skape fred med å gi mennesker tilbake retten til frihet.

Produktivt og kreativt arbeid er måten vi mennesker skaper verdier, for oss selv, hverandre og samfunnet. Å få mennesker til å gjøre noe produktivt og kreativt er mye viktigere enn så mye annet. Politikerne (“staten”) gjør mye galt. De skaper store hinder for mennesker som ønsker å være produktive. De gjør det vanskeligere for folk å få seg jobber. De undertrykker svake mennesker, ikke bare i Norge, men i verden. Politikerne skaper ikke verdier, de tar verdier fra folket. De tar verdier fra folket, for å betale seg selv. For å bruke penger på det de selv ønsker. Penger de bruker aktivt for å sikre sin videre posisjon innenfor politisk makt i Norge og verden. De tar penger fra oss for å kjøpe krigsvåpen og bruke disse i land hvor tusenvis av uskyldige blir drept og skadet.

Vi må først og fremst forstå behovet for gode grunnleggende prinsipper i våre liv. Hva som er rett og galt må vi innse er universielt, det er ikke relativt. Når vi nå fordømmer bombingen i Oslo må vi ikke glemme å fordømme bombingen som skjer i Afghanistan og Libya. Vold avler vold. Vi må  alle stå sammen, sammen å fordømme handlingene til Anders Behring Breivik, andre terrorister og fordømme handlingene til verdens stater og deres ledere som undertrykker sitt folk.

Ikke ett sekund har jeg vært sur eller sinna i disse dager, kun trist og veldig lei meg. Jeg har dyp sympati for alle involverte og full forståelse for sinne og frustrasjon. Det er lov å være irrasjonell og ulogisk når man er i sjokk og går igjennom et helvete. Men det er viktig at samfunnet ikke reagerer irrasjonelt, vi må også ikke legge skjul på hva som har skjedd. Det er viktig med forståelse og kunnskap.

Vi må vise kjærlighet til barna. Vi må engasjere oss i samfunnet. Vi må kvitte oss med antagelser. Vi må bruke tid på forståelse. Vi må bruke tid for omtanke.

Når vi kommer over sorgen, må vi dyrke glede. Glede og vold er gjensidig utelukkende, desto mer glede man føler, desto mindre vold kommer frem. Gi frihet og fred en sjanse!

(Foto av aka hakon)

Voldtekt, sammen med andre fysiske og psykologiske overgrep, har i lang tid vært brukt som et virkemiddel for de sterke mot de svake. Det er den verste formen for nedverdigelse og overgrep mot kroppens mest intime soner. Voldtekt har og blir brukt som et krigsvåpen og f.eks. i Kongo mellom 2006 og 2007 ble det utført 48 voldtekter i timen.

Hvorfor mangler den norske debatten virkelighetsforståelse? Det gjør den fordi man forsøker med de gjentatte samme argumentene for å gjøre en dramatisk dårlig situasjon bedre. Når det er en ubetydelig mengde mennesker som blir dømt for voldtekt i Norge, hvor mye vil det ha å si med å gjenta de samme tiltakene om og om igjen? De har for lengst vist seg å ikke ha noen effekt på dette økende problemet. Politiet har til nå vist en enorm mangel på vilje og mulighet til å løse problemet. Politikerne har alltid kun fokusert på virkningene og mangler kapasitet til å gjøre noe med årsakene til mer eller mindre alt i det politiske landskapet – og spesielt i denne debatten.

Det brukes unødvendig lang tid på å følge opp saker og DNA-undersøkelser får ikke prioritet og det er manglende innstilling på å akseptere hjelp fra private foretak i etterforskningen. 28. mai tok ei 14 år gammel jente livet sitt etter å ha blitt overfallsvoldtatt av tre gutter. Dette er bare én av altfor mange tragiske hendelser.

Seksuelle overgrep mot voksne og barn er et alvorlig samfunnsproblem over hele verden og verdens ledere (både statlige og religiøse) gjør lite for å forbedre situasjonen.

“Verden er en farlig plass å leve. Ikke på grunn av de onde, men på grunn av de som ikke gjør noe med dem.” — Albert Einstein.

Hvor kommer vold fra?

Det er dokumentert at vold og glede er gjensidig utelukkende. Desto mer glede et menneske føler, desto mindre voldelig er man. Dette ble forklart i nærmere detaljer av James W. Prescott allerede i 1975, i hans innlegg Body Pleasure and The Origins of Violence. Allerede som spedbarn er det essensielt at man får omsorg og kjærlighet av foreldrene for at man ikke skal utvikle avvik senere i livet. Men det er ikke nok, hvis man vokser opp i et samfunn som undertrykker naturlige seksuell oppførsel – kan man utvikle voldelige avvik senere i livet.

“It is my belief that rape has it origins in the deprivation of physical affection in parent-child relationships and adult sexual relationships; and in a religious value system that considers pain and body deprivation moral and physical pleasure immoral. Rape maintains man’s dominance over woman and supports the perpetuation of patriarchal values in our society.”

Jeg mener det er essensielt for å skape vedvarende forandringer, at man forstår årsaken til problemet med voldtekter, noe James godt på vei beskriver.

Lik kapasitet for vold

Når to mennesker har lik kapasitet for vold, vil det være minst vold og minst utnyttelse. Når én person har overlegen fysisk makt, vil det være mindre konsekvens for overgrep mot en annen person.

Desto mektigere en stat er, desto større kapasitet har den for overgrep mot sine borgere. Men vi lever selvsagt ikke i en verden med kun to mennesker, vi lever i et dynamisk samfunn med mange variasjoner av personer. Det er mange elementer som er påvirkende og viktige i en debatt om vold og voldtekt.

Når én person har fysisk overlegen makt og utnytter en annen, er det i et samfunn alltid en tredjepart som kan utgjøre en trussel mot den fysisk overlegne. Dette er ofte i demokratiske stater kun politi. I land som USA hvor nå flere og flere stater tillatter lovlydige borgere å bære våpen, har det blitt flere mennesker i samfunnet med kapasitet til å gjengi vold hvor vold blir utført. Hvorfor er dette viktig? Det er viktig fordi det ikke er økonomisk mulig å ha nok politi til å unngå all kriminalitet.

Risiko for eget liv

Alle mennesker verdsetter sitt eget liv og vil alltid søke lavest risiko for eget liv. Enkelte liker å utsette seg selv for fare for et adrenalin-kick, men dette skjer gjerne på egne premisser hvor andre ikke utsettes for fare (f.eks. fallskjermhopping).

En kriminell som har valget mellom om gjøre et lovbrudd mot to mennesker – hvor den ene er karatemester og den andre er underernært, ville den kriminelle selvsagt valgt en person som er svak og underernært. Hvis den underernærte var bevæpnet med en pistol og den kriminelle visste om dette, ville han sannsynligvis heller forsøkt seg på karatemesteren for å redusere sin risiko.

Hvem tror at det ikke ville blitt reduksjon i voldelige overgrep mot kvinner i Norge hvis det var almenn kjent at nesten alle kvinner i Norge var bevæpnet med tazer, pepperspray, personlig alarm, ikke-dødelige våpen og dødelige våpen?

Risiko for straff

Risikoen for å bli straffet er et viktig element rundt kriminalitet. Hvis en person ikke har fått en god oppvekst og gjerne har et dårlig utgangspunkt med manglende respekt av andre mennesker og deres eiendom, samt manglende innsikt i hvordan kriminalitet ødelegger sinnet – da er det først og fremst risikoen for straff som vil virke hindrende på “yrkeskriminelle”.

Det er tilnærmet ingen risiko for å bli dømt for voldtekt i Norge.

“Det vil si at mellom en halv og én prosent av voldtektsforbryterne ble dømt for voldtekt.”

Økning av strafferammene for voldtekter er fullstendig irrelevant og er en av flere avvikene fra virkeligheten som politiet i Norge står for.

Risiko for å bli tatt

Risikoen for å bli tatt er selvsagt veldig viktig og vil ha en sterk prevantiv funksjon. Hvis det er stor sannsynlighet for at man blir tatt for skattesnusk, vil færre gjøre det. Men, det er kombinasjonen  av risiko for eget liv og risiko for å bli tatt som vil ha størst effekt – det er ikke nok med bare det ene, begge må være tilstede.

Slik det norske samfunnet er organisert idag er det bare én måte å øke risikoen for å bli tatt, nemlig mer politi. Selv på dette området klarer ikke den norske regjeringen å levere. Hundrevis av nyutdannede politistudenter står potensielt uten jobb når de er ferdig med eksamen.

Den eneste måten å virkelige dekke behovet samfunnet har for sikkerhet og beskyttelse, er å slutte sentralplanleggingen av antall skoleplasser og antall stillinger, men det er et emne for en annen gang.

Samme tiltak for alt?

Det er selvsagt ulike former for voldtekt, fra brutale overfallsvoldekter av fremmede mennesker til kjente partnere hvor det ikke er samtykke for den seksuelle handlingen. Mer politi og legalisering av selvforsvar vil etter min mening har størst effekt mot overfallsvoldekter fra dag én. Kampanjer for holdningsendringer vil ha minimal effekt, det er ikke mulig å endre menneskers moral med kampanjer om holdningsendring.

For å skape en virkelig forandring i hvordan vi behandler hverandre som medmennesker, må man dyrke grunnleggende moralske prinsipper. Dette må vi gjøre fra barn blir født til dem blir voksne og klarer seg selv. Mennesker må få en virkelig grunnleggende forståelse for hvorfor man ikke skal overskride et annet menneskets personlige sfære uten tillattelse. Man kan lære et menneske at 2+2 = 4 med nok repetisjon, men uten å lære grunnleggende matematikk er 2+2=4 ganske ubrukelige.

Og hva er disse grunnleggende moralske prinsippene? Det er blant annet å respektere alle menneskers rett til frihet og rett til privat eiendom. Dette er prinsipper som alle politikere er motstander av og aktivt arbeider for å redusere/fjerne.

Kjærlighet og glede

Kjærlighet gitt til barn og hverandre er nøkkelen for vedvarende forandring i samfunnet og unnlatelse for å undertrykke menneskets natur.

Sex er ikke en synd, det er ikke noe galt for to mennesker å frivillig engasjere seg i seksuell omgang. Men det norske samfunnet har lang historie og tradisjon for å undertrykke de seksuelle driftene til mennesket, med forbud mot pornografi, prostitusjon og nå jobber de for å legge ned erotisk dans.

Disse forbudene virker mot sin hensikt, de vil føre til et hardere samfunn og et hardere utrykk i pornografien – og mer skjult seksuelt misbruk av barn og sannsynligvis voksne.

“Many societies which aggressively regulate sexual behavior tend to have high levels of hidden child sexual abuse.” – Wikipedia

(Foto av Temme Lee)

Alle verdens undersøkelser og statistikker forteller oss veldig klart og tydelig en sammenheng mellom oppveksten og oppdragelsen til barnet, og deres sjanse for å få problemer senere i livet. Omsorgssvikt fører gjerne til aggresjon, angst og depresjon.

Det er ikke slik at det kun er seksuelle overgrep som kan gi varige problemer hos barn, vanskjøtsel (ignorering) psykologisk er like skadelig som fysisk mishandling.

“Clausen konkluderer med at hans funn bekrefter internasjonale undersøkelser som viser at mishandling og omsorgssvikt er risikofaktorer for utvikling av antisosial atferd og kriminalitet.” – Regjeringen.no

Hvor omfattende problemet er i Norge er ikke lett å si. Statistikk innenfor dette området og spesielt i Norge er ikke nødvendigvis god. Her er en oversikt over mange nyhetsartikler som viser hvordan det er dårlige rutiner i Norge for å avsløre barnemishandling. Her er en tekst fra en av artikkelen i oversikten:

“En dom forteller om en gutt som hadde vært hos bestevennen sin. Da han kom hjem, ble han ristet etter håret, slått i magen med farens knyttneve, kastet i bakken og sparket i hodet, før faren presset hodet hans mot golvet med foten. Volden foregikk i over tre år.” – VG

De mest ekstreme tilfellene er nå mishandlingen ender med dødsfall, og det skjer altfor ofte i lille Norge. Men vi må ikke glemme at det er et mye større problem med forsømmelse. Hvis vi ser til USA, kan vi se at den vanligste formen for mishandling er forsømmelse. Tallene fra USA viser også at 30% av de som blir mishandlet eller forsømt som barn vil senere gjøre det samme med egne barn. Vold er en ond sirkel som må brytes, vold er en pest.

Like rettigheter

Barn bør likestilles med voksne, om ikke få utvidede rettigheter og beskyttelse enn andre mennesker. Barn skal behandles med respekt og de er herre over sin egen kropp og eiendom. Barna er ikke en eiendom til sine foreldre.

Som foreldre har man ansvar for å sikre at sine barn blir forberedt best mulig for sitt eget liv, dette er en konsekvens og et ansvar man har når man har tatt avgjørelsen å bære frem et nytt liv. Det er foreldrenes oppgave å sikre sine barn fra farer, skader og problemer – det er høyst problematisk når foreldrene er direkte ansvarlig for å utsette egne barn for dette. Barna har ingen andre enn sine foreldre å gå til for å få trygghet, kjærlighet og omtanke.

Slutt med trusler

“Så lenge du bor under mitt tak skal du følge mine regler!”

Kanskje noen av dere kjenner dere litt igjen i sitatet ovenfor. Det er nok dessverre slik at foreldre bruker trusler mot sine barn for å få dem til å utføre handlinger eller oppføre seg på en gitt måte. Bruker du trusler mot dine venner og kolleger? Truer du din leder for å få høyere lønn og bedre betingelser? De fleste av oss vil nok svare nei, vi bruker ikke trusler hvis det ikke er absolutt nødvendig, når man f.eks. står ovenfor kriminelle.

Hvorfor skal det være nødvendig eller bra å komme med trusler mot et forsvarsløst (fysisk og mentalt) lite barn?

Slutt med løgner

Det er viktig at vi som voksne slutter å fortelle løgner til barna. Barna har en rett på å bli fortalt hvordan verden fungerer og bli opplært til å bruke sin kapasitet til rasjonell og logisk tankegang. Noe annet kan skape forvirring og være ødeleggende.

Det er mishandling når foreldrene forteller løgner og usannheter til sine barn. Derfor må vi slutte å fortelle om julenissen, påskeharen, spøkelser, guder og andre fabler som har ingen rot i virkeligheten. Er ikke den virkelige verden fantastisk nok i seg selv?

(Foto av Robyn Jay)

Hvor mange ganger har du blitt verbalt angrepet av en politiker? Hvor mange ganger har Jens Stoltenberg, Erna Solberg eller Siv Jensen, kommentert dine politiske meninger? Sannsynligvis aldri.

Hvor mange ganger til sammenligning, har du blitt kritisert for dine meninger, av dine venner, familie, kollegaer? Det er her den virkelige motstaten mot frihet eksisterer, ikke på Stortinget.

For hvordan er det mulig at en liten elite av mennesker klarer å få absolutt makt i samfunnet? Dette kan sammenlignes med hvordan slaveeiere klarte å underkue sine slaver. Slavene var i mange tilfeller overlegne i antall og i fysisk kapasitet. Likevel gjorde ikke slavene opprør, hvorfor ikke?

Slaver gjorde ikke opprør, fordi dem angrep hverandre hvis noen gjorde handlinger som var mot ønsket til slaveeieren.

Det samme kan vi se i det moderne demokratiet. De som har litt andre meninger, som ønsker forandring og ser problemene i dagens system, vi blir holdt tilbake av våre egne. Vi blir direkte og indirekte angrepet av våre medmennesker.

Dette binder direkte til det jeg har skrevet tidligere om hvordan man kan gjøre staten svakere, det må skje hos dine nærmeste, menneskene rundt oss, vår familie og venner. Det er i bredden at staten får sin makt.

Man skaper ikke fred ved å påvirke verdens ledere eller politisk engasjement, men ved å overbevise din nabo om det som er rett og riktig for organisering av et frivillig og fredelig samfunn.

(Foto av Bart van Damme)

17. mai er Norges grunnlovsdag og symboliserer Norges selvstendighet i forholdet med Sverige og Danmark. En god fest er alltid bra, men når budskapet og formålet er å dyrke en nasjon, blir jeg skeptisk. Flere andre land feirer sine nasjonaldager med store militærparader, heldigvis har vi byttet ut stridsvogner med barnetog her i landet. Men det sier noe om hva som formålet med nasjonaldagene, nemlig å dyrke sitt eget land, sin nasjon og militærapparat som enten har gjort landet fritt, eller har holdt landet fritt.

Dagen er ikke en dag for frihet, men en dag for selvstendighet. Selvstendighet til å innsette mennesker i maktposisjoner som er geografisk nærmere enn hva man hadde tidligere. Fremfor at makteliten skal sitte i København eller Stockholm, kan den sitte i Oslo.

Mange har snakket mye fint om den norske grunnloven fra 1814, men hva er det som faktisk er bra med den sett fra dagens moderne samfunn? Det har skjedd noen endringer i den gjeldende grunnloven, f.eks. får jøder nå lov til å komme inn i landet. Noen punkter:

• Hvis en innvandrer til Norge velger å konvertere til den norske statsreligionen, kristendommen, er han forpliktet til å oppdra sine barn til den samme. Jeg tror det samme gjelder for kristne nordmenn, altså har ikke barn en religionsfrihet fra sine foreldre, men foreldrene har en plikt å oppdra sine barn i foreldrenes religion.
• Kongen skal håndheve og følge den kristne troen, dette er elementer som henger igjen fra føydalisme, hvor kongen blir insatt av gud og kirken, hvor da kirken hadde stor innflytelse på hvordan riket ble styrt.
• Det var tidligere mye restriksjoner på hvem som har rett til å stemme, hvorfor skal det være nødvendig i et demokrati? Er det ikke en rettighet å få lov til å stemme i det demokratiet man tilhører, selv om man har vært dømt for kriminelle handlinger? Tidligere var det 25 år som var grensen, nå er det 18. For å få økt valgdeltakelse, er det enkelte politikere som vurdere å flytte grensen ned til 16 år.
• § 100 om ytringsfrihet var tidligere med litt mer restriksjoner enn idag, hvor det nå har blitt tillatt å kritisere f.eks. kongen.
• § 101 er en veldig interessant paragraf, som mange liberalister liker. Den brytes gjevnlig av den norske rgjeringen, og lyder som følgende:

“Nye og bestandige Indskrænkninger i Næringsfriheden bør ikke tilstedes Nogen for Fremtiden.” § 101

Nye lover og regler innføres likevel i strid med grunnlovene over hele verden, selv i USA som har en veldig restriktiv grunnlov er det mange nye lover som mange mener er grunnlovsstridende. Problemet er at grunnloven åpner for forandringer og tillegg som er i “dens ånd”. Politikere er mestere av språket, og den som kontrollere språket, kontrollerer loven.

Hvis du virkelig er glad i frihet og ønsker fred i verden og frihet for alle mennesker, bør du engasjere deg. Engasjer deg i debatter, diskuter med dine venner, kollegaer og familie. Ta i bruk prinsippene om frihet og frivillighet i ditt eget liv. Gå ut, og flagg for frihet!

Jeg vil aldri oppfordre noen til å bryte loven, så før du går ut med et anarkistisk flagg vil jeg anbefale at du tar kontakt med din lokale kommune for å undersøke om det faktisk er tillatt, enkelte kommuner har lagt ned forbud mot andre flagg på nasjonaldagen. Er det frihet? Er det noe å flagge for? God 17. mai til alle!

(Flag by Wikimedia)

Staten er kun så sterk som den har støtte hos folket. Det er bredden i støtten blant folket, som gjør at staten strekker seg oppover og blir mektig og stor. Når det kommer til flere folk i samfunnet, som enten ufrivillig, ubevisst eller frivillig gir sin støtte til staten, vil den vokse.

På toppen har vi den politiske makteliten, som bedriver et spill, en maskerade, for å lokke folket til engasjement. Politikerne som har frastjålet fra oss våre rettigheter, vår naturrett til frihet og mesteparten av vår eiendom – forsøker å lure oss til å tro at vi får tilbake noe av det de har tatt fra oss, hvis vi bare gir vår støtte og stemme til deres parti og politikk.

Resultatet av dette er at folket starter en drakamp, en kamp om å tilegne seg, sin forening, sitt lag, mest mulig støtte fra det offentlige. Noen går så langt at de engasjerer seg i politikken, med en tro på at man er annerledes, med tanker som “jeg skal skape forandring“. Mange starter nok en politisk karriere ut fra et ideologisk standpunkt og ikke for å oppnå makt – men man får ikke makt med ideologiske og prinsipielle meninger.

Vi må, som et folk, begynne å ta oss sammen igjen. Få tilbake litt selvrespekt, ikke lengre akseptere alt som blir tatt fra oss. Vi må slutte å springe frem og tilbake etter lommerusket som politikerne hiver seg imellom over hodet på oss, slik som de store barna gjør i barnehagen når de hiver leketøyet frem og tilbake, mens de erter de minste barna.

Politikerne er smarte mennesker, de forstår hvor viktig det er med demokratisk deltakelse for deres egen legitimitet. “Sofapartiet” er deres største fiende. Hvis ingen viser interesse, hvis ingen avgir sin stemme, fjernes legitimiteten til hele systemet. Rent praktisk ville det ikke hatt noen betydning om det kun var 10 000 utvalgte mennesker som fikk lov til å stemme, resultatet av hvem som får makt i Stortinget og Regjering ville høyst sannsynlig være ganske likt om det var 10 000, 100 000 eller 1 000 000 som gav sine stemmer.

Løsningen er å fjerne sin støtte til staten, med å unnlate å engasjere seg politisk i demokratiet vil man begynne å redusere makten til staten. Desto færre som gir legitimitet til et system basert på trusler og vold, desto mindre makt vil systemet få. Med mindre makt, kommer økt frihet for folket.

Det finnes en politisk filosofi som heter agorisme, som på flere måter er lik anarkokapitalisme, men den er mer revolusjonær enn anarkokapitalisme, som er en mer passiv filosofi. Agorisme forsøker å etablere alternative økonomier i samfunnet for å unngå statens mektige hånd, ved å handle på det grå og svarte markedet.

“agorism can be considered a type of anarcho-capitalism that has a revolutionary streak.”

Min filosofi er ikke å engasjere seg i ulovlige aktiviter eller aktiviter som kan ansees å være i strid med gjeldende praksis. Staten er mektig og kan ødelegge livet ditt hvis du gjør noe galt. Det beste man kan gjøre, er å betale skatten, men ikke gi noe mer. Ikke gi ett eneste minutt av din tid til uproduktivt politisk engasjement.

Bruk tiden du får til overs ved å unnlate din støtte til staten, til å gi deg selv glede i livet. Gjør produktivt arbeid, vær kreativ. Skap noe nytt! Engasjer deg i dialog og diskusjoner, spre budskapet om fred og frihet som vi kan oppnå gjennom frivillige avtaler mellom mennesker. Kanskje vi da en dag, kan oppnå å få leve i et samfunn hvor det ikke er mennesker med spesielle rettigheter og politisk makt, men et samfunn preget av fred, frivillighet og samarbeid. Frem til den dagen, kan vi glede oss over friheten vi klarer å skape for oss selv, vår familie, våre venner og vårt lokale samfunn.

(Foto av Statsministerens kontor)

Keynes teorier er økonomisk vranglære. Teoriene får mennesker til å rasjonalisere seg til at ran, drap, rus og menneskehandel er verdiskapende for Norge. Teoriene fører til en logisk feilslutning som ofte blir beskrevet som “Broken Window Fallacy”. Idéen er enkel å forklare:

- Når noen knuser et vindu hos en butikkeier, må han bestille et nytt vindu. Dette fører til at vindusleverandøren får omsetning og tjener penger. Disse pengene blir igjen brukt til å kjøpe mat, klær, osv. Den feilslåtte logikken er da, at ødeleggelser fører til positive effekter med seg i økonomien fordi folk må bruke penger på reperasjoner.

Det man velger å ignorere i denne forståelsen, er at butikkeieren faktisk må bruke penger på å reparere noe som er ødelagt, fremfor å bruke pengene sine på andre ting, som f.eks. mat og klær. Når butikkeieren må betale for en knust rute, sitter han igjen med mindre enn han opprinnelig hadde. Butikkeieren har hatt et verditap.

Under kan du se en video som forklarer konseptet nærmere:

Flere har uttalt seg at katastrofen i Japan med jordskjelv og etterfølgende flodbølge vil være positivt for den Japanske økonomien. Hva mener du selv? Er det positivt at at politiet har mye å gjøre, som igjen gir advokater og domstoler mye jobber og at kriminaliteten ikke synker?

Så NOKAS ranet er verdiskapning, sier Brathaug.
- NRK

Hvordan ville du følt det hvis noen knuste rutene på bilen din og ripet opp lakken? Hvis det gjør deg irritert, hvorfor reagerer du ikke når nesten hele ditt liv blir tatt fra deg av staten, i form av skatter, avgifter, reguleringer og lover?

(Foto av Roz Abbotts)

Det er et ordtak som sier, “gjør ting så enkelt som mulig, men ikke enklere” (“Make things as simple as possible, but not simpler.”). Albert Einstein er en av de som har fått litt ansvar for denne, men det er ikke et direkte sitat.

Hva er anarkokapitalisme?

Du eier deg selv, du eier ditt arbeid, du eier din eiendom, som er et resultat av ditt arbeid. Absolutt ingen, enten dem er få eller mange (flertall i samfunnet), har rett til å tvinge deg eller fortelle deg hva du har lov eller ikke lov til å gjøre med din egen eiendom eller ta den fra deg.

Så enkelt er det!

Kort fortalt

Det er kort fortalt grunnlaget bak anarkokapitalisme, og noe som gjør at anarkokapitalisme er den eneste formen for anarki som er i henhold til en individuell frihet for alle mennesker.

Andre former for anarkisme er kollektivistiske, sosialistiske av natur. Hvor man ønsker å fjerne “utnyttelse” av arbeidere, fjerne hierarkisk organisering, gjøre renter ulovlig. Alt dette skal gjøres ved bruk tvang og vold. Utnyttelse av mennesker er ikke en langvarig bærekraftig samfunnsinnretning, kun frihet er.

Der har du det, anarkokapitalisme kort fortalt og forhåpentligvis noe oppklarende for noen av mine lesere.

(Foto av Danny Choo)

Nordmenn er relativt stolte av sin nasjon, som så mange andre borgere i andre nasjoner. Ikke minst er vi ute å skryter av vår krigsinnsats og produksjon av gode soldater, våpen og ammunisjon – samtidig som vi også har et syn på oss selv som en fredsnasjon, en som har bidratt til fredssamtaler og samarbeid i blant annet midtøsten.

Norge er et land med sterk dobbeltmoral. Oljefondet investerte tidligere i Lockheed Martin, som gjorde Norge delaktig i utvikling av atomvåpen – Noe som de etiske retningslinjene til Oljefondet (Statens pensjonsfond – Utland) forbyr. Lockheed Martin har nå blitt svartelistet av fondet, men det stopper ikke vår Regjering fra å investere milliarder til kjøp av nye kampfly, produsert i samarbeid med, nemlig, Lockheed Martin.

Det er veldig klart og tydelig at de etiske reglene og lovene egentlig ikke gjelder:

Norge har et lovforbud mot å selge våpen og ammunisjon til ”områder der det er krig eller krig truer, eller det er fare for borgerkrig”. Allikevel solgte vi Våpen til USA, Storbritannia og Australia rett før og under krigen mot Irak, som norske myndigheter bedømte som folkerettsstridig. (Referanse)

Våpen er en enorm industri. Det er enorme summer med penger som er i omløp. Våpen er verdens største lovlige handelsvare, nest etter narkotika som er den største varen.

Norske våpen-produsenter leverer også til amerikanske droner i Afghanistan, som i følge Pakistan Body Count har drept over 2200 pakistanere hvor bare to prosent har vært Al Qaida-krigere.

Nylig drepte amerikanske Navy SEALs Osama Bin Laden i Pakistan og da er norske medier ute og skryter at de samme menneskene har trent i Norge sammen med norske soldater.

Han sier at Navy SEAL ofte trener sammen med med norske marinejegere, og at forholdet mellom dem er godt.

Norge har blitt en militær aktør på to kontinenter, og vi er nå helt i front med forsøk på å henrette andre statsledere, ved at norske F-16 kampfly bomber boligen til Muammar al-Kadhafis. Tidligere Russiske presidenten Vladimir Putin sa følgende:

Aftenposten: De sa de ikke ville drepe Gadafi. Nå sier noen tjenestemenn at, ja, vi prøver å drepe Gadafi. Hvem har gitt tillatelse til dette? Har det vært en rettssak? Hvem har gitt seg selv rett til å henrette denne mannen?

Hvem i Norge tok avgjørelsen om å sende jagerfly til Libya? Det ble ikke diskutert blant de folkevalgte på Stortinget.

Beslutningen om å sende seks norske kampfly til Libya ble tatt uten et eneste formelt møte verken i regjeringen eller i Stortinget.

Avgjørelsen måtte gjøres på så kort varsel at det ikke var mulighet til å diskutere på Stortinget? Nå kan det også vise seg at vi har dratt til Libya på feil grunnlag.

Det er faktisk slik at lederne i Syria har drept mange allerede, selv kvinner og barn, hva blir det neste oppdraget for norske soldater?

Den norske stat, med sitt oljefond og eierskap i mange store konserner, får positive resultater av uro og konflikter rundt i verden, blant annet hos Statoil som nå kan vise til en omsetning på over 150 milliarder og resultat på 50 milliarder.

NRK har produsert en TV-serie om de norske styrkene i Afghanistan i 6 deler, hvor norske soldater blir drept av en veibombe. Grete Faremo sa i den forbindelsen.

“Vi har fått en påminnelse om at militært engasjement medfører lidelser og tap.”

Videre sin hun også i episode 3 av dokumentaren, fra Afghanistan.

Som Nordahl Grieg skrev i diktet “17. mai 1940“: Vi er så få her i landet; hver falden er bror og venn. Vi har de døde med oss den dag vi kommer igjen.

Som jeg har nevnt også tidligere, blir det aldri fokusert på de lidelsene og tapene som våre brødre og søstre som bor i Afghanistan opplever. Verden har blitt mye mindre, Norge er ikke lengre et isolert land i kalde nord. Vi er alle verdensborgere, vi er brødre og søstre.

Det er ingen moralsk eller prinsipiell forskjell på et menneske i Norge, Asia, Afrika, Amerika eller Afghanistan. Hver falne mennesker i enhver krig, er en bror av deg og meg.

Vi kan ikke ignorere de problematiske handlingene som alle nordmenn gir økonomisk støtte til. Vi har alle blod på hendene og vi er alle deltakere i disse krigene. Det er ikke lovlig i Norge å unnlate å gi økonomisk støtte til krigene.

Avslutter med et alvorlig eksempel på farlig politisk retorikk:

(Navnet på fire som døde i Afghanistan) … døde for at vi andre skal få sikkerhet og trygghet.
- Forsvarsminister, Grete Faremo

Hva er det som får mennesker, hvor noen er foreldre som har små barn og kjærester hjemme i Norge, til å dra til Afghanistan og ofre livet sitt?

(Foto av United States Marine Corps)

En ateist er en som fornekter at en gud eksisterer. Jeg tror derimot at mange ateister ikke slutter å være “religiøse”, kun ved å benekte eksistensen til én eller flere guder. Religion er trossystemer som søker å svare de eksistensielle spørsmål, jeg tror noen ateister finner svar i et alternativ. Fra Wikipedia (min uthevelse):

Religion er troen på en overnaturlig makt og/eller et overnaturlig vesen, som en føler seg avhengig av og som fyller en med vissheten om at noen eller noe er hellig. Dette viser seg i bestemte religiøse handlinger, for eksempel bønn, offer, sang, dans, en bestemt livsførsel og moral, myter, dogmer og lære.

Min teori er at noen ateister bytter den religiøse troen på guder, med en “religiøs” overtro på staten. Kanskje det virker rart å postulere en sammenheng mellom mennesker som benekter en overtro og deres overbevisning om staten, men for meg er det helt naturlig og jeg tror andre deler samme overbevisning som meg.

Etikk

En av de viktigste delene av filosofi er etikk, det er læren om rett og galt. Etikken gir oss svar på “hva som er godt” og hvordan vi bør oppføre oss i samfunn med hverandre. Religiøse tekster er overfylt av moralske leveregler, ofte er de selvmotsigende og enda oftere er de veldig kulturrelaterte. Det som var akseptert for flere tusen år siden, er ikke nødvendigvis noe vi lengre praktiserer og aksepterer. Omskjæring av barn er en praksis som er datert tilbake til 4000 før vår tidsregning, altså ca. 6 tusen år. Fortsatt er det enkelte kulturer og religiøse grupper i samfunnet som praktiserer denne motbydelige praksisen som er et åpenlyst overgrep mot barn.

Hvor får den moderne gjennomsnittlige borgeren, som gjerne proklamerer sin gudløshet, sin moral fra? Jeg tror mange av oss får moralen først og fremst fra vår familie og skolen. Det er familien, våre foreldre gjerne, og skolen, som preker moral til oss – men hvem lærte foreldrene og hvem skrev læreplanen om hva som er rett og galt? Det gjør staten.

Relativ moral

Det er min oppfattelse at mange i det norske samfunnet er tilhengere av en relativ moral, altså det motsatte av hva jeg selv mener.

Relativistisk moral går ut på at en handling ikke kan være rett eller gal, dette må ses relativt til en mengde verdier. Det vil heller ikke finnes et allmenngyldig sett verdier, hvilke verdier man vil tro på er opp til enkeltpersonen selv. En handling kan altså være god for én person, men ikke god for en annen. – Wikipedia

Her i vesten ble kirken separert fra staten, likevel var det kirken som la grunnlaget for massesuggesjon hos folket. Mange nordmenn, spesielt kristne, vil tale stolt om Norge og hvordan landet er grunnlagt på kristne verdier og moral. Det samme er veldig tydelig hos kristne i USA. Makteliten i Norge har nok en betraktelig større tyngde av ateister sammenlignet med USA, noe jeg antar ikke er til fordel for Norge.

Tidligere, og fortsatt i stater hvor kirken og troen står i sterke bånd med staten, var det altså de religiøse overhodene som dikterte den gjeldende moral. Fordi religiøse tekster kan ikke tolkes og brukes i sin helhet direkte og bokstavelig, da de er skrevet over mange ulike tidsepoker og av ulike individer. Derfor har vi prester og mullaer, som fungerer som overhoder i samfunnene de er medlem av, som taler sin oppfattelse av tekstene – gjerne med personlige meninger, følelser og overbevisninger som det ikke finnes grunnlag for i tekstene. Dette sterke båndet mellom religion og stat er fortsatt veldig tydelig i mange muslimske stater, men det er fortsatt sterkt, men dog mer skjult, i vestlige kristne stater.

Hvem som er leder for makten skiftes oftere i et demokrati, men den faktiske konsekvensen av å endre juletrepynten endrer ikke strukturen eller hvordan juletreet visner under pynten. Siden 1945 er det stort sett Arbeiderpartiet som har sittet i Regjering, med noen avbrutte perioder. Før andre verdenskrig var det Høyre og Venstre som styrte makten mest i Norge. Det er liten tvil at andre verdenskrig skapte forandring hos folket, en forandring i moralske verdier.

Hva som er rett og galt, endrer seg avhengig av hvem som har makten. Vi har altså en verdenssituasjon hvor rett og galt for to mennesker er ulikt, selv om menneskene kanskje er naboer. F.eks. kan noe være galt i Norge, men rett i Sverige.

Argumentet fra effekt

Det er argumentet fra effekt som i stor grad er grunnlaget for moralen ført av staten. Staten bruker statistikk som sitt viktigste verktøy for å forme samfunnet, og samfunnet formes med rett og galt. Staten, men sitt Storting, Regjering, institusjoner, rådgivere og andre, forsøker å analysere og forutsi konsekvenser, positive og negative, for en proposisjon. Stortinget mottar hele tiden nye proposisjoner for avhandling, hvor det siste er at Regjeringen ønsker å pålegge helseforetakene å gjennomføre omskjæring av gutter gratis.

Hvor er de grunnleggende moralske prinsippene som bør ligge til grunne for ethvert individuelt menneske og samfunn? Hva med den ukrenkelig retten til eget liv og kropp? Gjelder ikke den for barn?

Mange kilder påvirker politikerne, alt fra norske medier, til private bedrifter, enkeltpersoner, kjendiser, kapitalister, rådgivere, forskere og mange andre. Noen har mer ressurser til å drive aktiv påvirkning for å få igjennom lovforslag og endringer som er i henhold til sine ønsker, fagforeninger stiller ofte veldig sterkt i forhandlinger med staten.

Hva som er rett og galt i en stat, er fullstendig vilkårlig. Den er i noen tilfeller veldig influert av religiøse tekster og i andre tilfeller er den helt vilkårlig og ofte basert på følelser og meninger, ikke på noen grunnleggende prinsipielle regler. Noen stater i USA har legalisert bruk av marihuana, men det er kun på bakgrunn av effekt. Politikerne har innsett at mange mennesker ønsket en legalisering og det var mange skatteinntekter som gikk tapt når handel og bruk skjedde i skjul. Det er ikke slik at noen politiker i USA har en prinsipiell overbevisning at folk har rett til å gjøre hva de selv vil, med sine egne liv og egen kropp, det er kun statistikk – og skatteinntekter.

Rasjonalisering av meninger

Som fører oss til rasjonaliseringen (det å bortforklare, finne akseptable grunner som skjuler virkelige og uakseptable motiver) som skjer hos religiøse og “religiøse” ateister som er tilhengere av en stor og mektig stat. Du vil aldri finne to religiøse mennesker som har samme tro eller argumentasjon for sin overbevisning. Til syvende og sist, handler religiøs tro, om å gi slipp på rasjonalitet og den vitenskaplige metoden – og bare akseptere blind tro, uten argumentasjon.

Den samme følelsen får jeg noen ganger i dialoger med tilhengere av staten. Det finnes ingen ende på rasjonaliserte argumenter for at vi må ha en stat, at staten er livsnødvendig og at samfunnet faller sammen uten staten. Med å gå i overflaten på argumentene, blir sannheten fort avslørt. Til syvende og sist representerer staten ikke mye mer enn voldelig makt, noe veldig få vil akseptere selv når den logiske argumentasjonen viser sannheten rett foran ansiktet.

Det mest vanlige argumentet er bygging av vei. I Norge ville det ikke eksistert vei, hvis vi ikke hadde hatt staten. Hvor lærer disse menneskene dette? Man blir litt oppgitt av den enorme mangelen på grunnleggende kompetanse og forståelse. Det er ingen rasjonell konklusjon at vi må ha en stat for å bygge vei, det krever ikke mer enn villige mennesker i et samfunn.

Som jeg har skrevet om tidligere, er det viktig for enhver totalitær stat å avvæpne befolkningen. Når befolkningen ikke har våpen, forsvinner folkets evne til selvforsvar mot overgrep og staten får absolutt lydighet hos folket. Hvor mange i dette landet ønsker liberalisering av våpenloven? Hvor mange i dette landet ønsker å tillatte lovlydige borgere å bære skjulte håndvåpen? Jeg er ganske sikker på at det er veldig få, og jeg er veldig sikker på at de aller fleste ikke har noen som helst dokumentasjon for sin motstand. Hvor kommer denne overbevisningen fra? Jeg tror du vet svaret allerede.

Hele spekteret av mennesker, fra kommunister til liberalister, er alle enige i at staten er et grunnleggende premiss for samfunnet. Jeg har aldri blitt presentert noen overbevisende argumentasjon eller logisk trekning som forklarer dette premisset. Håkon Karlsen sa det veldig godt da han skrev:

Akkurat disse tingene er det sikkert mange som mener det er riktig at staten skal ta seg av, fordi de er så viktige. Jeg ville argumentert motsatt. Nettopp fordi de er så viktige kan vi ikke overlate dem til staten.

Staten som en religion

Staten har blitt den nye religionen, en moderne religion. Den har mange av de samme trekkene som kristendommen og kirken har hatt i Norge. Staten har sine templer, sine ritualer, sin moral, sin lære og mer. Vi har et presteskap som sitter på det norske Stortinget, mennesker som har dedikert sine liv til politikken. Gjennom å påvirke hvert eneste område av livet til folket, leder de slavene (folket) med sitt maktmonopol.

En religion er kun så sterk som den har bredde i sin støtte. Staten er kun så sterk som den har bredde i støtten fra folket. Min overbevisning er at den eneste måten å bli kvitt volden og makteliten, er å fjerne sin støtte til systemet ved å snu ryggen til.

Er du en ateist og en sosialist, håper jeg du tenker deg godt om hvorfor du har en premiss-basert tro på staten. Har du tatt et fritt og frivillig valg selv i din tro og er den basert på rasjonelle argumenter, eller har du kun arvet troen til dine foreldre?

(Foto av Dave Bledsoe)

Hvis en person som lever i et moderne samfunn ikke er villig til å bruke noen minutter av sin tid til å sette seg inn i kunnskap som er lett tilgjengelig med ett enkelt søk på nettet, og denne personen fortsetter å praktisere tvilsomme ritualer, da bør man begynne å stille spørsmål. Hvordan ville du forholdt deg til en lege som behandlet deg med metoder som nyere undersøkelser har vist seg å være risikofylte eller involverer unødvendig smerte i forhold til moderne teknikker?

Jeg ser på alle mennesker som enestående individer med ukrenkelig rett til frihet og fravær fra tvang. Det er ingen magisk forandring som skjer hos barn når dem blir 18-år og myndige, dette er bare en praktisk konsekvens ovenfor den gjeldende loven. Foreldrene eller verger for barna er ansvarlig for å ta avgjørelser for barna som de selv enda ikke har mental kapasitet til å gjøre. Som foreldre er vår oppgave å forberede barna våre på å leve sine egne liv, vår oppgave er ikke å overføre våre meninger, vår tro, vår kultur eller våre regler på våre barn. Vår oppgave er å gi dem grunnleggende kunnskaper, verdier og prinsipper, grunnlaget for å klare seg selv og leve som rasjonelle og intelligente individer.

Det eksisterer ingen større maktforskjell enn den mellom et barn og en mor. Denne makten må man alltid forsøke å ikke misbruke, da det kan få dramatiske konsekvenser for livet og veksten til barnet. Det er lite som er så lett som å få et barn til å grine. Det er lite som er så lett som å skremme et barn med skumle historier. Det er lite som er så lett som å få lydighet ved å true et barn. Dette skjer beklageligvis fortsatt i mange familier.

Religion og kultur er to av hovedargumentet for omskjæring av både gutter og jenter. Omskjæring av jenter skjer i enkelte muslimske miljøer og sprer seg i vestlige land på bakgrunn av innvandrer og flyktninger fra land hvor dette er tradisjon. Selvsagt er det mye mer dramatisk med omskjæring av jenter, men dette er absolutt ikke noe argument for å akseptere religiøs eller kulturell betinget omskjæring av gutter. Før jeg går inn på de moralske prinsippene mot disse overgrepene, vil det etter min mening være en korrelasjon i akseptsansen i samfunnet av omskjæring av både gutter og jenter. Hvis det ene blir praktisk og akseptert, vil det også bli økt aksept for kjønnslemlestelse av jenter. Eksempel på dette er at Bibelen ikke omtaler omskjæring av jenter, likevel skjer det innenfor enkelte kristne kretser.

“Kvinnelige omskjærere kommer til Norge på turistvisum for å kjønnslemleste småjenter.” - Dagbladet

Budskapet på min blogg handler om moral, argumentet fra moral. Jeg argumenterer fra prinsipper, moralske prinsipper. Det har flere positive effekter med omskjæring av gutter, men det har også negative effekter. Å argumentere fra effekt åpner opp for verdirelativisme. Man kan finne positive konsekvenser i mye ondskap i verden, også faktisk i krig. Foreldrene har ingen rett til å gjøre overgrep mot sine barn, ikke når dem er nyfødte, ikke når dem er 12 og heller ikke når dem er 18 år gamle. Hvis det er galt for meg å unødvendig kutte av kroppsdeler på en kamerat, er det også galt for foreldrene å unødvendig kutte av kroppsdeler på sitt barn.

Det er mange kulturelle tradisjoner som ikke lengre praktiseres. Dette er fordi samfunnet og religiøse mennesker har blitt tvunget til moderering av sin praksis. Jeg mener det er på tide å avskaffe omskjæringen som en religiøse og kulturell betinget praksis. Skal vi virkelig fortsette å holde på over 4000 år gamle tradisjoner, som faktisk forårsaker mange dødsfall hvert eneste år? For noen mennesker er det akseptabelt å ofre et menneskeliv for å redde flere andre. For meg er dette motbydelig og høyst umoralsk. Kirurgiske inngrep er ikke uten risiko, hva med den dagen et norsk barn dør av inngrepet?

Spørsmålet er hvorvidt vi skal tillatte foreldre å utsette barn for totalt unødvendige kirurgiske inngrep. Jeg mener at omskjæring av barn er et overgrep som bryter med barnet rett til eget liv og egen kropp. Det er en grusomhet som kun ondskapsfulle foreldre vil påføre sine barn.

NRK: Omskjæring av gutter er vanlig blant muslimer og jøder i Norge. Hvert år blir flere hundre spedbarn omskåret, mange uten bedøvelse og risikerer komplikasjoner som infeksjoner og blødninger.

Diskusjonen i Norge går nå på hvorvidt den offentlige helsetjenesten i Norge skal tilby omskjæring. Mange leger har til nå vegret seg av etiske grunner, som er godt å forstå. Skal det brukes offentlige midler på et fullstendig unødvendig kirurgisk inngrep, som vil gå på bekostning av andre nødvendige inngrep? Skal jeg tvinges med makt til å finansiere slik ondskap?

Jeg ønsker meg en bedre verden for mitt barn. Jeg håper at mitt barn kan vokse opp i en verden som har akseptert rasjonalitet, fornuft, logikk og vitenskap som de viktigste mekanismene for organisering av samfunnet. At vi får fjernet den kulturelle og religiøse arven som har forpestet denne jordkloden i altfor lang tid. Si nei til omskjæring i det offentlige helsevesenet og si nei til unødvendig omskjæring av uskyldige små barn.

(Foto av o5com)

Det har seg slik at enkelte mennesker kaller seg for “staten” og krever samtidig moralsk rett til å bruke makt mot andre mennesker – en moralsk rett, som de hevder basert på valg.

Alt vi da trenger å gjøre er å spørre hvilke moralske prinsipper som rettferdiggjøre denne retten. Svaret vi får er følgende: Når et flertall av folket velger en leder, så må alle underkaste seg lederen.

Videre kan vi spørre partimedlemmer og stortingspolitikere om de noensinne er uenige med sin partileder? Hvis de er uenige, opptrer de ikke da umoralsk? Deres parti har valgt en leder, f.eks. Erna Solberg i Høyre – skal ikke da alle i partiet avlyde henne?

Hvis partimedlemmene i Høyre ikke alltid avlyder Erna Solberg, hvorfor skal vi gjøre det?

Likeledes, hvis prinsippet er at flertallet kan pålegge ledelsens beslutninger på mindretallet, hvorfor gjelder dette kun for regjeringen? Hva med kvinner, som i enkelte land er flere en menn? Hva med de ansatte i en bedrift, som er flere i antall enn lederne? Hva med velgerne, som faktisk er mange flere enn politikerne?

Hvis flertallet skal få makt til å tvinge igjennom sin vilje på minoriteten, burde vi ikke da ha muligheten til å kaste enkelte politikere i fengsel hvis de ikke gjør det vi vil?

Hva hvis en by får flere ateister enn kristne? Kan vi da forby kirker?

Det er flere studenter ved universitetene enn det er lærere – kan de true med å fengsle lærerne hvis de får dårlige karakterer? Det er flere pasienter enn det er leger, flere innsatte enn fangevoktere – listen bare fortsetter og forsetter.

Hvis det faktisk er slik at den moralske teorien om “flertallsstyre” er gyldig, da må den også være gjeldende og gyldig for alle situasjoner. Hvis ikke, så er den kun ren ondskap, siden den støtter statens bruk av mange grufulle metoder som tyveri, kidnapping, fengsling – og noen ganger tortur og henrettelse.

Derfor må den moralske teorien som rettferdiggjør disse forferdelige handlingene, være helt lufttett og dønn sikker! – men som dere kan se, den er overfylt med tøv og vas.

Oppsummering

Når du presenterer de ovennevnte motsigelsene til noen som ikke kan komme med en logisk og rasjonell forklaring på motsigelsene – og stol på meg, ingen klarer det – da må han også innrømme, frem til han kan løse motsigelsene, at meningene han besitter ikke har et moralsk grunnlag.

Det er selvsagt mulig å beholde sine meninger, men han kan selvsagt ikke argumentere at meningene representerer noen universelle prinsipper – de er kun personlig preferanser – som om han liker epler fremfor pærer.

Han har ingen rett til å pålegge sine personlige preferanser på andre mennesker – og absolutt ingen rett til å kreve dem som statlig politikk.

Du bør spørre ham om han vil avstå fra å oppfordre for sine preferanser til han klarer å løse problemet med universell implementering. Hvis han sier ja, kan du spør om han er villig til å gå imot slik politikk før han løser problemet. Hvis han svarer ja, gratulerer! Da kan du døpe ham til en anarkist og sende ham ut for å spre det gode budskapet!

Hvis ikke, så må du fortelle ham at hvis han fortsetter å argumentere for det han vet er falsk – eller i beste fall tvilsomt – da er han en hykler.

Det høres ikke veldig snilt ut å si til noen, men vi står ovenfor mennesker som forsvarer statens totale makt – er det å spare følelsene til de som bevæpner våre fiender noe vi bør bry oss om? Idealet om frihet og frivillighet fortjener sterke individer som kan forsvare det.

Jeg er sikker på at argumentet fra moral har blitt gjort ganske klart nå. Så med litt trening med å argumentere med premisser om “blanke ark”, blir du raskt en ekspert i å avsløre og slå ned på falsk moralitet.

Et ord av forsiktighet til slutt. Som Sokrates selv fant ut, bør avgjørelsen om å bruke argumentet fra moral ikke tas for lett på. Å stille grunnleggende moralske spørsmål kan være skremmende for mange mennesker, hånlig eller direkte fiendtlig. Det er derimot, etter mitt og andres syn, den eneste måten vi kan vinne kampen om frihet. Siden samfunnet gjør alle dens grunnleggende beslutning på moralske premisser er det vår eneste sjanse for suksess å undergrave og endre de moralske premissene som allerede er – noe som krever at vi er dyktige, vedvarende og konsistente i vår anvendelse av argumentet fra moral.

Alt for lenge har vi vært på defensiven, preket vårt budskap til lukkede dører – og alt for ofte, gjør vi det bare til hverandre. Det er på tide at vi tar offensiven og begynner å krysseksaminere de som er så sikre i sin rett på å bruke vold for å oppnå sine mål. Det blir ikke lett – men det er viktig. Det er riktig og godt å stille fundamentale spørsmål – og hvis du bestemmer deg for at du er modig og sterk nok til å bruke argumentet fra moral, da har du allerede blitt med i en liten gruppe av ærlige tenkere som for alltid har reddet menneskeheten.

—

Følg denne serien av innlegg, som i stor del er basert på The Argument From Morality av Stefan Molyneux.

1. Argumentet fra moral
2. Argumentet fra moral: Krig
3. Argumentet fra moral: Våpen
4. Argumentet fra moral: Narkotika
5. Argumentet fra moral: Minstelønn
6. Argumentet fra moral: Offentlig eiendom
7. Argumentet fra moral: Staten

(Foto av Marco Murray)

Hvis en person (la oss si Jens Stoltenberg), kan tegne linjer på et kart og overføre eierskapet av eiendommen han tegner, hvorfor kun Stoltenberg? Hvorfor kan ikke jeg gjøre det samme? Hvis Stoltenberg kan betale statlig politi for å skyte de som tar seg til rette på en eiendom som Stoltenberg selv aldri har besøkt, kan ikke andre også gjøre det?

Det er et faktum at det man selv ikke har ansvar for eller eier, det behandler vi ikke like bra som vi ellers ville gjort. Vi er ikke så nøye med å rydde opp etter oss i det offentlige rom, fordi vi forventer at andre rydder opp etter oss. Vi er ikke direkte betalende for de offentlige parkene, selv om vi selvsagt er de som til slutt sitter igjen med regningen. Jeg var nylig ute å gikk en tur i en park i Oslo når snøen begynte å smelte bort. Hva var parken fullt av? Hundelort! Er det slik at på vinteren er det ikke lengre nødvendig å plukke opp avføringen til hunden sin når man går i parken, fordi det er færre mennesker rundt som ser at hunden gjør fra seg og det er lettere å skjule lorten med litt snø enn å plukke den opp? Det kan virke sånn.

Parker, som med veier, kan fint opprettes og vedlikeholdes i et fritt og privat marked. Vi har ikke behov for å gi enkelte mennesker egne rettigheter for å oppnå hva vi ønsker oss for samfunnet. Jeg ville veldig gjerne bidratt med både tid og penger for en park. Det er mye vi kan oppnå med frivillig dugnadsinnsats. Hvis jeg hadde vært med på å skape en park, ville jeg sett på den som min felles park sammen med mine naboer. Da ville det ikke lengre vært “offentlig eiendom”, et abstrakt begrep, hvor ansvaret for parken tilhørte en fjern og mektig stat – men isteden lokalsamfunnet.

Parkene ville fått det vedlikeholdet som lokalsamfunnet mente var riktig og ikke det som tilfeldigvis blir tildelt over statsbudsjettet. Vi har sett hvordan mye av den offentlige eiendommen i Norge ikke har fått bra nok vedlikehold, som har vist seg veldig tydelig i problemene med den offentlige infrastrukturen for tog og veier i landet.

Eneste parken i Norge som har noe å vise til, er Frognerparken i Oslo. Resten av park-Norge er ikke mye særlig å skryte av. Til avslutning vil jeg vise et eksempel på en utrolig vakker park, Japanese Tea Garden i San Francisco i USA. Denne kan absolutt anbefales hvis man er på tur i byen.

—

Følg denne serien av innlegg, som i stor del er basert på The Argument From Morality av Stefan Molyneux.

1. Argumentet fra moral
2. Argumentet fra moral: Krig
3. Argumentet fra moral: Våpen
4. Argumentet fra moral: Narkotika
5. Argumentet fra moral: Minstelønn
6. Argumentet fra moral: Offentlig eiendom
7. Argumentet fra moral: Staten

(Foto av Sondre Bjellås)

Norge har ikke lovbestemt minstelønn, men det er krefter i samfunnet som ønsker at også vi skal få en lovbestemt minstelønn. Behovet har heller ikke vært særlig stort i Norge, da vi både har hatt gode velferdsordninger som gir sosialhjelp til de mest trengende og sterke fagforeninger. Majoriteten av bedrifter gir også lønninger i henhold til tariffavtaler, som sannsynligvis sikrer arbeidere bedre lønn enn en minstelønn satt ved lov. Med alt som har vært i mediene den siste tiden om “sosial dumping”, vil det ikke forundre meg at noen politikere kommer til å gjøre det til sin kampsak under neste valgkamp å innføre minstelønn i landet. Konsekvensen av dette vil være mindre arbeidsinnvandring og økte levekostnader for alle.

Hvordan fungerer minstelønn fra et moralsk prinsipp? Hvis Ola kan skyte Kari for å ikke betale Jens nok i lønn, hvorfor kan ikke Jens også gjøre det samme? Hvorfor kan ikke jeg gjøre det, hvis jeg mener min lønn burde være høyere? Hvorfor har noen folk rett til å øke sin inntekt ved å bruke vold, mens andre har ikke?

Hvis vi hadde hatt minstelønn og den var 55 kroner, hva er da den moralske forskjellen mellom 50,- og 55,- kroner i timen? Hvorfor er den ene lønnen en ond lønning som arbeidsgiver skal straffes for mens den andre ikke er det? Gjør de siste 5 kronene at de første 50 kronene går fra å være onde til å være gode? Endrer pengene karakter på en eller annen måte?

Likeledes, hvis det er moralsk å bruke vold for å øke sin inntekt, kan folk på velferdsyting skyte statsansatte hvis de ønsker mer penger i trygd? Hva med de på sosialtrygd? Hvis ikke, hvorfor ikke?

—

Følg denne serien av innlegg, som i stor del er basert på The Argument From Morality av Stefan Molyneux.

1. Argumentet fra moral
2. Argumentet fra moral: Krig
3. Argumentet fra moral: Våpen
4. Argumentet fra moral: Narkotika
5. Argumentet fra moral: Minstelønn
6. Argumentet fra moral: Offentlig eiendom
7. Argumentet fra moral: Staten

(Foto av Alex Guerrero)

Staten fører en krig mot narkotika, dette er spesielt synlig i USA, Mexico og andre søramerikanske stater, som er i prinsippet at Ola skal få lov til å bestemme hva Kari gjør med sin egen kropp i sitt eget hjem.

Hvorfor er det bare Ola som skal få lov til å bestemme hva Kari kan gjøre i hjemmet sitt? Hvorfor kan ikke Kari bestemme hva Ola har lov til?

Er narkotika ulovlig fordi det alltid er skadelige? Men det er ikke alltid dårlig – ikke mer enn alkohol er. Har du noen gang hørt på Pink Floyd? Bohemian Rhapsody? Chet Baker? Ray Charles? Dette er vakker musikk som alt har blitt laget på harde narkotiske stoffer.

Er det kun den selvdestruktive overdrevne (mis)bruken som er dårlig? Eller er sporadisk rekreasjonsbruk også dårlig?

Da må dette også bety at all atferd som kan føre til selvdestruktive overdrivelser må forbys. Arbeid kan føre til at noen blir arbeidsnarkoman. Å gå på treningsstudio kan føre til tvangsmessig trening. Dessert kan i noen tilfeller føre til fedme. Kredittkort kan føre til overdreven gjeld hos enkelte.

Alle disse tingene må da være forbudt – som fører til en logisk selvmotsigelse. Hvis alle aktiviteter som kan føre til misbruk og utskeielser må forbys, hva da med regjeringen?

Er det ikke skadelig å ha en stat med absolutt makt til å overvåke og kontrollere hvert eneste aspekt av livet til dens borgere?

Og til slutt, hva er budsjettet til politiet for bekjempelse av narkotikakriminalitet? Mange millioner kroner blir kastet bort på krigen mot narkotika, som ikke gjør mer enn å heve fortjenesten til de kriminelle og offentlige etater, samtidig som mange mennesker blir plassert i fengsel, som gjerne flyter over av narkotika.

Hva med de mange andre handlingene som regjeringene i verden gjør av typen overdreven misbruk som fører til selv-ødeleggelse, som: Finansiere utenlandske diktatorer? Opplæring og støtte til Bin Laden? Å gi bistand og militært utstyr til Saddam Hussein? Invadere Irak og Afghanistan? Er ikke dette noen av de verste formene for selvdestruktiv atferd?

Er ikke den uunngåelig brutaliteten til en statsmakt, den som virkelig skader uskyldige mennesker – og langt mer ødeleggende enn å røyke hasj? Hvis ikke, hvorfor ikke?

—

Følg denne serien av innlegg, som i stor del er basert på The Argument From Morality av Stefan Molyneux.

1. Argumentet fra moral
2. Argumentet fra moral: Krig
3. Argumentet fra moral: Våpen
4. Argumentet fra moral: Narkotika
5. Argumentet fra moral: Minstelønn
6. Argumentet fra moral: Offentlig eiendom
7. Argumentet fra moral: Staten

(Foto av Roadsidepictures)

Hvis det å eie et våpen er galt, da er det galt for alle. Hvis det er tilfellet, bør alle våpen forbys. Da må politimenn og soldater gi opp sine våpen.

Hvis politimenn og soldater må ha våpen for å beskytte seg mot farlige kriminelle, hvorfor gjelder ikke det vanlige borgere også?

Betyr det, at å ha et våpen noen ganger er en bra ting, og noen ganger er en dårlig ting? Hva er forskjellen? Husk at det ikke finnes noe slikt som “en politimann”, “en politikvinne” eller “en soldat” – de er bare konsepter.

Det er kun mennesker som eksisterer, hvis det er en bra idé for en soldat å eie en pistol, men det er en dårlig idé for en privat borger, hva skjer med soldaten når han går ut i permisjon?

Endrer personen seg på en grunnleggende måte, som gjør at han mister retten til å være bevæpnet? Er det uniformen som gjør han rett til å være våpen? Hva skjer hvis noen andre tar på seg uniformen?

Ingen av disse spørsmålene kan bli besvart og derfor blir hele argumentet for våpenkontroll logisk sett ganske tåpelig.

Det som da skjer er at folk begynner å argumenter fra effekten, f.eks. ved å påstå at det blir økt vold hvis vanlige borgere får eie våpen. Dette argumentet kan lett bortforklares med følgende:

Hvis eierskap av våpen fører til økt vold, da er det garantert at politi og soldater vil bli mer voldelige når de alene får ha våpen. Ettersom diktaturer og krig er mye verre enn kriminalitet (fordi du kan forsvare deg mot kriminelle, men ikke mot regjeringer) har vi et godt argument mot bare å tillate de som jobber for staten å bære våpen.

Derfor kan en person kun argumentere mot eierskap av våpen fra et subjektivt “jeg liker ikke” perspektiv.

Retten til å eie og bære våpen har som mange andre friheter, blitt svertet av mye propaganda. Kan anbefale mine lesere boken More Guns, Less Crime, som er en god kilde på fakta om våpeneierskap og kriminalitet.

—

Følg denne serien av innlegg, som i stor del er basert på The Argument From Morality av Stefan Molyneux.

1. Argumentet fra moral
2. Argumentet fra moral: Krig
3. Argumentet fra moral: Våpen
4. Argumentet fra moral: Narkotika
5. Argumentet fra moral: Minstelønn
6. Argumentet fra moral: Offentlig eiendom
7. Argumentet fra moral: Staten

(Foto av Zorin Denu)

Evnen til å føre krig krever at politikere har retten til å stjele fra enkelte borgere for å betale andre borgere som skal myrde folk. Med andre ord, skal Jens Stoltenberg være i stand til å stjele fra noen av oss, for å betale andre i samfunnet, til å dra til Afghanistan og drepe.

Hvis Stoltenberg (Statsministeren) har lov til å gjøre dette, hvorfor er det kun Stoltenberg som har lov? Hvorfor skal ikke jeg få lov til å gjøre det samme? Hvorfor gjør regjeringen det ulovlig for andre å gjøre det samme? Hvorfor er det kun mennesker med visse klær (uniform) som kan være ansatte som mordere?

Hvis regjeringen kan stjele fra borgerne for å betale soldater til å skyte Afghanere fordi Afghanere er en trussel, hva da med tyveriet som gjøres for å finansiere alt dette? Er ikke regjeringen den største trusselen mot meg, siden de stjeler fra meg under trussel om vold, for å finansiere en krig som oppmuntrer til terrorisme?

Hvis det er moralsk å rane meg, for å betale mennesker som skal drepe de som truer meg, er det ikke en moralsk nødvendighet for meg å ansette leiesoldater, som kan skyte de som kommer for å stjele fra meg i utgangspunktet?

Hvis det er galt for meg å gjøre noe sånt, hvorfor er det ikke galt om Stoltenberg gjør det? Hva er forskjellen mellom meg og Stoltenberg? Er vi forskjellige raser? Hvis ikke, hvorfor har vi to, som individer, helt motsatte moralske bud?

Stoltenberg har ikke min støtte for krigen i Afghanistan, men det sterkt beklagelig ulovlig i Norge å ikke støtte krigshandlingene i Afghanistan.

—

Følg denne serien av innlegg, som i stor del er basert på The Argument From Morality av Stefan Molyneux.

1. Argumentet fra moral
2. Argumentet fra moral: Krig
3. Argumentet fra moral: Våpen
4. Argumentet fra moral: Narkotika
5. Argumentet fra moral: Minstelønn
6. Argumentet fra moral: Offentlig eiendom
7. Argumentet fra moral: Staten

(Foto av Fibonacci Blue)

Argumentet fra moral kan koste deg familie, venner og samfunn – Du må ta til deg mot for å bruke det og forstå det at livet ditt vil kanskje aldri bli det samme igjen.

Enkelt sagt, er argumentet fra moral den kraftigste tilnærmingen til endring i samfunnet, fordi etikk er grunnlaget for alle viktige sosiale avgjørelser. Dersom en befolkning mener at noe er moralsk – f.eks. krig, velferd, sosialhjelp, osv. – vil folk gjerne klage litt på forholdene, men de vil ogs årulle opp ermene og komme til arbeid. De vil støtte tiltakene, uansett hva de personlige kostnadene er. Menn og kvinner går til krig, mødre overlater barna sine til barnepiker, folk vil overgi store deler av sine inntekter og sin personlige frihet uten noen særlig protest – alt dette fordi man mener noe er godt.

Omdefinere av vår betydningen av “godt”, er veldig, veldig vanskelig. Gjennom våre liv gjør vi tusenvis av avgjørelser som er basert på bestemte moralske prinsipper – og hvis det viser seg at prinsippene er feil, da blir man tvunget til å innrømme at livet kanskje har vært basert på usannheter, korrupsjon eller ondskap – noe som er mer enn de fleste kan tåle. For å opprettholde illusjonen av å leve et godt liv vil vi beskytte våre moralske prinsipper mot alle grundige undersøkelser.

Moral er selvsagt et relativt komplisert emne, men det bør være nok her å si at moralen må være basert på et universelt og logisk konsistent sett av prinsipper – hvis det kun er snakk om preferanser, da kan ingen handling være bedre enn noen annen – ikke noe mer enn handlingen å “like fargen rød” er bedre eller dårligere å “like fargen blå”.

De fleste mener at deres beslutninger er basert på et konsistent sett av moralske prinsipper, men disse moralske prinsippene – Som Sokrates oppdaget for tusener av år siden – smuldrer bare minutter under hvilken om helst streng logisk undersøkelse. Den mest effektive metoden er å være evig nysgjerrig og vedvarende – ikke være redd for å kalle en spade for en spade.

Det er egentlig bare tre prinsipper man trenger for å bruke argumentet fra moral:

1. Ingenting eksisterer bortsatt fra mennesker.

Ting som “regjeringen”, eller et “land” eller “samfunn” eksisterer ikke. Alle disse er kun konsepter, sosiale konstruksjoner. “Regjeringen” gjør aldri noe – kun personen innen regjeringen gjør handlinger. Derfor har “regjeringen” – som kun er et konsept – ingen virkelighet, etiske rettigheter eller moralsk ansvar. Moralske regler gjelder for mennesker, ikke konsepter.

2. Det som er bra for én må være bra for alle.

For at moral tro skal heve seg over en ren mening, må den gjelde for alle. Det er ingen logisk konsistent måte å si at Person A skal gjøre X , mens person B må aldri gjøre X. Hvis en handling kalles “god”, da må den være bra for alle mennesker. Hvis jeg klassifiserer begrepet “patterdyr” som “varmblodige”, da må det inkludere alle varmblodige organismer – ellers er konseptet meningsløst. Begrepet “gode” må derfor omfatte foretrukket oppførsel hos alle mennesker – ikke bare “afrikanere”, “politimenn” eller “nordmenn”. Hvis den ikke gjør det, så er det bare en estetisk eller kulturell forkjærlighet, som å foretrekke håndball over fotball, og mister dermed all verdi som en universell resept.

Hvis det er “bra” for en politiker å bruke makt til å ta penger fra deg og gi det til meg, så er det også “bra” for noen andre å gjøre det.

3. Det som er dårlig for én må være dårlig for alle.

Hvis det er feil for meg å gå og stjele penger fra noen andre, så er det også galt for noen å stjele penger fra noen andre. Hvis det å skyte en person som ikke truer deg er ondt i Oslo, da er det også ondt i Afghanistan. Hvis det er galt å få betalt for å skyte noen når man er en leiemoder, da er det også galt for en soldat. Hvis det å bryte seg inn i hjemmet til en fredelig familie, kidnappe og holde familien fanget er feil for deg og meg, da er det også galt for myndighetene.

Så langt er argumentet fra moral veldig likt argumentet fra konsistens. Argumentet fra moral sier at hvis det er galt eller ondt for meg å rane Kari for å betale Ola, da er det galt eller ondt for alle – inkludert politikere – å gjøre det.

Dem som forsvarer statens velferdsordninger, for eksempel, kan kun gjøre dette på grunn av personlig preferanser, men han kan ikke hevde at det er moralsk. Faktisk er det slik at han må innrømme, på basis av universelle prinsipper, at velferdsstaten er umoralsk, siden det er feil å stjele fra andre, så er det galt for alle å stjele – inkludert politikere.

—

Følg denne serien av innlegg, som i stor del er basert på The Argument From Morality av Stefan Molyneux.

1. Argumentet fra moral
2. Argumentet fra moral: Krig
3. Argumentet fra moral: Våpen
4. Argumentet fra moral: Narkotika
5. Argumentet fra moral: Minstelønn
6. Argumentet fra moral: Offentlig eiendom
7. Argumentet fra moral: Staten

(Foto av Dan DeLuca)

Hvis du skal lese ett innlegg på bloggen min, bør du lese dette. Dette vil forhåpentligvis være litt oppklarende i forhold til mine meninger.

Jeg vil først starte med en analogi som jeg lærte av Stephan Molyneux og Murray Rothbard.

Hele samfunnet er smittet av en pest, og pesten er vold. Kuren er frihet og fred. Problemet er bare at man ikke alltid vet at man er syk, og hvordan oppleves jeg og andre som tror på frihet, på mennesker vi kommuniserer med?

Se for deg at du sitter rolig i hjemmet ditt og plutselig kommer det en lege på døren. “Hei, du er veldig syk og trenger en vaksine!“. Hvordan reagerer en normal person på en slik situasjon? “Kom deg ut! Jeg kontakter politiet!” … Hva gjør politiet når de ankommer? Politiet er også smittet av sykdommen og hvis man ikke føler seg syk, vil man være skeptisk til en vaksine. Politiet vil true legen med vold og til slutt, med makt plassere legen bak lås og slå. Legen som har den oppfatningen at alle rundt ham er smittet av en pest, ønsker bare å gjøre sitt beste for å hjelpe folk, for å stoppe lidelsene.

Pesten er som en kronisk sykdom som sniker seg inn, sakte men sikkert, uten at man får for store akutte smerter. Når vi går til legen med en kronisk tilstand, og når legen da f.eks. klemmer på benet hvor vi har en kronisk muskelsmerte, vil smerten være mye større enn man normalt ville forventet. Smerten vil gjerne føles veldig overdrevent og man skriker gjerne ut ganske høyt og tenker at legen er en ondskapsfull sadist! Kanskje du har tenkt det samme når du har vært hos tannlegen, et lite hull som egentlig ikke har vært plagsomt, blir fort veldig smertefullt når tannlegen roter borte i det.

Vi har negative reaksjoner mot de som påpeker en sykdom eller problem, ikke årsakene eller ansvarlige for sykdommen og problemet.

Hvis du spør en hvilken som helst person i den vestlige verden: Er det mye vold i muslimske land? Vil du gjerne få et svar tilbake, at ja, det er det. Hvis du spør det samme spørsmålet om vesten, vil svaret sannsynligvis være noe annerledes. For vi har bannlyst den direkte og råe volden i den vestlige verden, noe som har gjort at den ikke lengre er like synlig.

Skritt for skritt blir vi klimatisert til volden i samfunnet, til slutt legger vi ikke lengre merke til den. Den er med på å ødelegge samfunnet vårt, ved å redusere gleden og varmen hos mennesker. De frivillige og gode handlingene forsvinner når tvang, trusler og vold tar overhånd.

Volden har blitt mer sivilisert, den har blitt litt skjult, men den er definitivt ikke borte. I Afghanistan blir uskyldige skolejenter utsatt for syreangrep av de som mener at jenter bør holde seg i hjemmet og ikke få utdannelse. I Norge benytter de som har makten, politikken til å innføre hva de mener er riktig, som å fjerne det private skolealternativet. I Sverige blir hjemmeskolering ulovlig, barn blir hentet av politiet og fraskilt fra sine foreldre.

Det tar tid å skrelle av alle lagene med kompleksitet og avsløre at det alltid er “et våpen i rommet”. De fleste liker ikke å utøve vold direkte mot noen andre, selv om det beklageligvis har vært dramatiske økninger i direkte vold i det norske samfunnet. Man kan bare spekulere i hva som er årsakene til den økte volden, men jeg vil ikke tro at den omfattende skjulte volden i samfunnet har positiv påvirkning på folket.

Vi hører konstant forvrengningen av sannheten. “Sosiale goder”, “omfordeling av verdier”, “utdannelse av barn”, det er en uendelig mengder argumenter som brukes for å overdøve den råe og nakne volden til staten. Staten er institutionalisert vold.

Frihet handler om fravær fra tvang og vold. Frihet handler ikke om muligheten til å velge sin slavedriver. Frihet handler om muligheten til å velge å ikke være en slave mer.

I en diskusjon med en gjennomsnittlig norsk borger vil man gjerne bli presentert med mange argumenter for hvor bra den offentlige skolen er og hvor viktig den er for samfunnet. Alle disse argumentene kunne vært interessant å undersøkt nærmere, men det er fullstendig unødvendig. Det er unødvendig fordi problemstillingen er ikke hvorvidt offentlige skole er bra eller ikke. Problemet er at vi som er tilhengere av frihet ikke har lov til å være uenige, uten at vi blir arrestert eller skutt.

Vi dro til Afghanistan for å hjelpe det afghanske folket og det ville selvsagt vært veldig ironisk om den norske stat hadde truet med å skyte oss om vi ikke gav vår støtte til krigen, når formålet i utgangspunktet var å gi frihet til det afghanske folket. Hvordan kan jeg være mot krigen i Afghanistan, når jeg blir tvunget til å støtte den gjennom skatten?

Dette er latterlige motsigelser, blir som å si at mennesket har rett til ytringsfrihet, samtidig som man bør arresteres for å si hva man mener. Hvis jeg har en rett til å være mot krigen i Afghanistan, da kan jeg ikke bli tvunget til å betale for den?

Før vi kan komme videre i en dialog om hvordan man best organiserer samfunnet, må først våpenet legges bort. Når våpenet er borte, da kan vi diskutere.

Frihet og fravær fra tvang er ikke et radikalt alternativ til dagens samfunn. Folk flest er tilhengere av frihet, folk flest er ikke villige til å komme med voldelige trusler mot andre mennesker. Folk flest bruke frivillighet som grunnlag for sine liv. Det handler om å fjerne lagene av abstraksjoner i politisk tale og se våpenet som ligger på bordet. Legg ned våpenet, så kan vi diskutere.

(Foto av Kazenobaka)

Jeg hadde egentlig ikke lyst til å kommentere møtet, men desto mer jeg hørte, desto mer skremt ble jeg. Det er ingenting nytt i det som blir sagt, vi har hørt det samme om og om igjen. Men, desto mer man setter seg inn i alternativet til vold, nemlig frihet og frivillighet, desto enklere blir det å lese mellom linjene og forstå konsekvensene av det som blir sagt. Jeg blir skremt fordi jeg vet det er mange mennesker som ikke klarer å forstå konsekvensene.

For det er viktig at man trener opp hjernemusklene, slik at man klarer å skrelle av de tusenvis av retoriske og kompliserende lagene som ligger i politisk tale, ned til prinsippene og konsekvensene.

Sitatene jeg kommer med er ikke helt ordrette og det var enormt mye verdiløse ord som ble sagt. Masse håp og ønsker om mer offentlig støtte. Mer, mer, mer ropes det! Velg meg, velg meg! Vi er best! Samtidig som de passer godt på å mobbe de andre partiene.

“Vi har søkt om statlige midler til kultur tre ganger nå og håper vi denne gangen skal få tilslag”

Hvis en kommune hadde fått beholde sine egne penger, i sitt eget lokale samfunn, da ville det vært penger tilgjengelig for kulturelle formål. Ikke etter mange, mange år med politisk engasjement, men med litt lokalt samfunnlokalt engasjement.

Ønsker folket kultur, vil de betale for kultur. Det er en feilaktig antagelse å tro at pengene må hentes ved tvang og vold, for å få penger til samfunnsmessige tiltak. Hvis mennesker ønsker å hjelpe fattige og trengende, da gjør vi det. Det er samme mennesker som sitter i staten, som lever ellers i samfunnet. Er det kun mulig å bruke penger på kultur, når det ikke er ens egne penger som brukes?

“Vi må få makten i alle norske kommuner slik at vi kan føre får politikk!”

Politikk er bruk av makt. Det er definisjonen av ordet politikk. Disse menneskene søker mer og mer makt, slik at de kan uhindret gjennomføre sine hensikter.

“Det er et enormt løft vi må ta. Det er Arbeiderpartiet som må ta det. For å løfte opp kvaliteten i helse- og skoletilbudet i landet.”

Dette hørte jeg gjennomgående hos flere talere. Det ble også nevnt at tilbudene i Norge skal være i elite serien, ikke “adecco”-ligaen. Ved tvang og makt, skal alle offentlige ansatte få bedre forhold og ikke bli konkurranseutsatt. Hvem skal betale for dette?

Kommunisme og fascisme feilet dramatisk og konsekvensene var død for millioner av mennesker. Sosialisme kan ikke fungere i lengden.

Det politiske spillet handler først og fremst om egen vinning hos politikerne. Dette handler om å komme seg i en maktposisjon, ikke om å skape et godt samfunn med frihet og velferd.

La meg gi en veldig enkel forklaring:

Staten er elendig til nyskapning og produktivt arbeid. Staten er fullstendig avhengig av arbeiderne i privat sektor. Uten en god privat sektor, har ikke staten noen å utnytte. Når man forstår dette, begynner man fort å innse hva det politiske spillet egentlig går ut på.

For politikerne lever på nåden til privat sektor. Hvis parasitten som staten er, forsyner seg for grovt, vil samfunnet kollapse. Derfor har vi politikere som gir store lovnader, som de sjeldent innfører, fordi det vil aldri være nok penger til alle de “gode tiltakene” de ønsker.

Vi må slutte å gi makten til politikerne, de har ikke kapasitet eller mulighet til å være vaktmester for hele landet. Dette er ikke mer klart og tydelig når vi ser hvor dårlig infrastruktur vi har i landet og det faktum at staten feiler i sin aller viktigste oppgave, beskytte folket, ved at vi er en av de med minst politi pr innbygger i hele den vestlige verden.

“Vi har gjort det bra i skolevalgene de siste årene, dette er fordi vi har innført gratis skolebøker.”

Dette har jeg vært inne på tidligere på bloggen, politikernes jobb er å få stemmer. Hvordan får de stemmer? Med å gi tilbake litt brødsmuler til de som skriker høyeste og klager mest.

“Frafallet i skolen koster oss mange milliarder… Vi må fjerne kontantstøtten.”

Skole og barnehager er viktige for å sikre maktelitens videre folkelige støtte. Derfor er det essensielt at man legger hindringer for alternative meninger og læreplaner.

Argumentet til politikerne er at alle skal ha sikret en skoleplass. Dette er absolutt ikke hva de ønsker. Det ville ikke vært vanskelig å sikre skoleplass til alle, det er ikke formålet, men dette er budskapet som tilslører sannheten. Sannheten at de er avhengige av makt over hele utdannelsen til nye borgere, allerede fra barnehagen.

I min verden, ville velferd vært muligheten for foreldrene å være sammen med sine barn og gi dem oppfølging og opplæring gjennom alle de første årene av livet deres. “Åpne barnehager” hvor foreldrene møter andre foreldre, hvor barna får aktivert seg og leker med andre. Altså det motsatte av et samfunn hvor begge foreldrene blir tvunget ut i arbeidsmarkedet før barnet kan si sitt første ord. Vi blir  tvunget ut i arbeid for å kunne overleve i ett av verdens dyreste land, som har blitt slik på grunn av statlig maktmisbruk.

Det er viktig å være oppmerksom, spesielt når politikere taler i tunger. Det er ikke alltid like lett å se konsekvensene av hva vi blir fortalt, veldig ofte forstår de ikke konsekvensene selv. Politikerne er ikke dumme, dette er smarte og intelligente mennesker. Dette er farlige mennesker.

(Foto av Francois de Halleux)

Det gir utrolig mye glede og energi å tilegne seg ny kunnskap. Ved å involvere meg i denne diskusjonen om frihet på bloggen min, har jeg fått mange nye kontakter og engasjert meg i mange lærerike og berikende diskusjoner. Noen av mine beste venner synes jeg er sprut pine gal, men de aller fleste viser respekt og forståelse for mine meninger. Dette er radikale ideer og meninger, men de er ikke urealistiske eller utopiske.

Moral er grunnleggende i våre liv. Vi investere mye energi, penger og tid på aktiviteter og engasjement som er i henhold til vår moral. Når vi har investert mye i noe vi tror er riktig, er det tungt og vanskelig å akseptere at vi noen ganger tar feil. Fremfor å ta konsekvensene og forbedre oss, er det mange ganger enklere å ignorere fakta. Da jeg lærte mer om muligheten for en objektiv moral, som har grunnleggende universelle prinsipper, tok det selvsagt lang tid før jeg gav slipp på mange av mine egne antagelser.

Selvsagt kan det være litt slitsomt å produsere én blogg post om dagen når jeg gjør dette på fullstendig frivillig basis og på min egen fritid. Mye tid gir med på kveldene og i helgene på å forberede, gjøre research og formulere mine meninger i setninger som andre kan forstå og får glede av å lese. Klarer nesten å opprettholde nivået på 5 artikler i uken, hver ukedag forsøker jeg å ha noe nytt du kan lese. Artiklene settes opp med automatisk publisering klokken 07:00 om morgen.

Hvis du deler mine tanker og meninger om frihet, håper jeg du bruker noe av din egen tid til å spre det gode budskapet om frihet. Dette kan du gjøre med å engasjere deg i diskusjonene på min blogg, starte din egen blogg, engasjere deg i diskusjoner på Twitter, Facebook, osv. Du kan gjerne bruke og følge hashtag #utenstat på Twitter. Har opprettet en egen side på Facebook for Uten Stat.

Ta kontakt med meg hvis det er noe, jeg er tilgjengelig på Facebook, Twitter og e-post (post-at-sondreb.com). Jeg svarer alle som tar kontakt med meg og jeg er åpen for å diskutere det meste. Er veldig takknemlig for alle positive tilbakemeldinger, det hjelper! Jeg blir gjerne med på en kafé eller bar for å diskutere frihet :-)

Hvis du ønsker å støtte meg, har du muligheten til å gi meg donasjoner via PayPal eller ved å bruke Flattr funksjonaliteten som vises på bunnen av hver artikkel.

Jeg har veldig mye på listen over fremtidige innlegg og emner. Det finnes nesten ingen begrensninger på hvor mye interessant det er å skrive om rundt frihet og samfunnet. Det er mange spørsmål jeg vil forsøke å svare på, men mange av problemstillingene og spørsmålene kan man selv finne svar på med å benytte en prinsipiell og grunnleggende god moral. Hvis det er galt å stjele, er det alltid galt å stjele, også når det er for å hjelpe andre mennesker.

Målet mitt er å skrive en bok, men det er mye arbeid. Mye av grunnlaget for en bok blir lagt i alle mine innlegg på bloggen. Statens tyranni er arbeidstittelen, samtidig som jeg også jobber med et sett av artikler, som kanskje blir en mindre bok, som går under tittelen Slagplan for frihet.

Hvis du har forslag eller ønsker til innlegg, kan du gjerne legge igjen en kommentar på Facebook eller her i kommentarfeltet nedenfor. Er det en spesifikk problemstilling eller spørsmål du gjerne ønsker å få svar på, skriv gjerne en kommentar.

Tusen takk til alle som engasjerer seg i dialogen!

(Foto av Meena Kadri)

Jeg har et spørsmål til deg: Hvem tror du tar best vare på et hus?

1) Eieren av huset, som har mulighet til å selge det, osv.
2) En som får jobben med å passe på huset i 4 år, uten å ha eierskap i huset og ingen kunnskap eller mulighet til å påvirke hvem som tar over ansvaret i ettertid?

Jeg mener det er ganske innlysende at den som faktisk har et eierskap til huset, vil være best til å ta vare på det.

Alle mennesker har et ønske om å maksimere avkastningen av sin tid og eiendeler. Vi pusser opp huset og gjør det presentabelt før salg, vi passer godt på det og holder det ved like. Selv om vi ikke har planer om å selge huset, vil vi ha det fint mens vi bor der.

Hva er det en “vaktmester”, kan gjøre for å maksimere sin profitt i perioden på 4 år? En mulighet er selvsagt å fylle det opp med 50 leietakere og få inntekter fra dem. Dette vil selvsagt slite sterkt på huset og verdien vil synke. Men “vaktmesteren” bryr seg ikke om hva som skjer etter 4 år, for han kan ikke stilles til ansvar for dårlig vedlikehold.

Hvis den samme “vaktmesteren” har ansvar for mange hus i et område, vil han kunne kreve høyere leieinntekter enn hva som normalt ville vært mulig. Samtidig kan han sette spesielle krav og regler, som kun er mulig med makt og kontroll over samtlige boliger i området.

Egne rettigheter

Hva menes med at offentlige funksjoner ikke er underlagt samme lov som folket? Det er fordi en offentlig funksjon gir deg egne og spesielle rettigheter. Rettigheter som ingen andre har.

Statsministeren og de andre med offentlige funksjoner, har rettigheter til å gi andre mennesker spesielle rettigheter. De gir noen få mennesker rettigheter til å bære våpen! Disse som får lov til å bære våpen, bestemmer ikke selv hvorfor, hvordan og når de skal bruke sine rettigheter. Det er de samme personene som gir dem rettigheter til å bære våpen, som også kontrollerer hvordan de skal brukes.

F.eks. hvis disse menneskene med offentlige funksjoner, føler og mener at det å ta betalt for å ha sex ikke er greit, da gir dem ordre til dem med våpen om å angripe mennesker som utfører handlinger de ikke liker at andre gjør. De liker ikke at folk spiller kortspill, derfor gir dem ordre om å angripe alle som spiller kort.

Behovet for makt

Man kan kun spekulere i hva som er årsaken til disse menneskers behov for makt. Jeg tror det har sterke årsakssammenhenger med familien og oppvekst. Vi er som individer på mange måter en refleksjon av våre foreldre. Verdier blir grunnlagt i oss når vi er barn, og disse blir gjerne med oss hele livet.

Det politiske spillet er et skittent spill om lovnader og løgner. Gang på gang har vi blitt lovet forandringer, men ingenting forandrer seg.

Tone Sofie Aglen (tidligere Sp) sa til lokalavisen sin:

“Valgkamp handler om å love og lyve mest mulig. Jeg synes det er grusomt.”

Videre står det i Dagbladet:

“Hun mener den norske valgkampen er fordummende. At den er lite informerende. Og at den er drevet av behov for underholdning.”

Ingen mennesker kommer til makt, uten å først ha et sterkt ønske om å oppnå makt. Hva som må gjøres for å oppnå makt, er i følge Tone Sofie å komme med falske lovnader og mest mulig løgner. Er dette virkelig de menneskene vi ønsker skal ha all makt over våre liv og vårt samfunn? Er vi best tjent med mennesker i offentlige funksjoner som søker makt, over alt annet?

(Foto av Gobierno Federal)

Som en protest mot dette lovverket, ble det gjennomført en offentlig ulydighet forran Stortinget, hvor det ble satt opp to poker-bord. Det er bare i Norge og Albania hvor poker er ulovlig.

Spillegalskap er en “sykdom” politikerne gjerne liker å bruke som argument for å ulovliggjøre aktiviteter som poker. Andre sykdommer er også forsøkt kontrollert på samme måte, som alkoholisme og avhengighet til tobakk. Derfor har vi kraftige skatter og avgifter på alkohol og tobakk. Det kan virke som om politikerne på Stortinget føler at poker er farlig for oss og dermed har et ønske om å fjerne aktiviteten fra samfunnet. Audun Lysbakken ønsker å fjerne muligheten til å inngå frivillige avtaler (vil fjerne børsen) og kvinnepolitikere i Ap, Sp, SV og Rødt ønsker å gjøre det ulovlig for kvinner å ta betalt for å danse. Jeg tenker politikerne opplever en enorm frustrasjon, ved at de ikke kan fjerne alkohol og tobakk fra markedet når det allerede først har blitt akseptert. Ettersom det ikke kan fjernes, bruker de sin beste mekanisme for offentlig lydighet: lover og reguleringer, sammen med skatter og avgifter!

Kulturdepartementet og statssekretær Roger Solheim sier til Nettavisen:

Vi ønsker i Norge dag å kanalisere spillelysten inn mot spill som i så liten grad som mulig utvikler problemer både for den enkelte og samfunnet.

Hva er konsekvensen når flere hundre tusen faktisk spiller poker, men er redde for å søke politiet om hjelp når de blir ranet? Da begynner enkelte å ta saken i egne hender. Hva skjer med de som faktisk tørr å kontakte politiet for hjelp? De får ikke hjelp og blir behandlet som kriminelle.

Hvis det faktisk er slik, at hvis vi ikke gjør enkelte gleder og opplevelser ulovlige, så vil en hel generasjon av voksne, fornuftige mennesker forfalle? Da har vi noen mye større og mer alvorlige problemer enn spillegalskap!

Hvordan vi ender opp som mennesker starter først hos familien og videre på skolen. Det er her vi må gjøre forandringer og forbedringer, hvis det er et problem. Et lokalsamfunn blir ikke kvitt en pyroman ved å slukke alle flammene, men ved å stoppe forbryteren. Forandring i samfunnet starter først og fremst med oss selv.

(Foto av maorix)

Hvis du har forsøkt dette, vet du veldig godt hvor vanskelig det er å forandre andre. Det er nesten umulig. Faktisk er det veldig vanskelig å forandre seg selv, det eneste mennesket man har absolutt makt over. Ingenting forandrer seg.

Når man innser hvor vanskelig det faktisk er å forandre andre mennesker, blir det vanskelig å forstå tvangstanken til de som er politisk engasjert. De fleste vet at det har liten effekt hvorvidt det er Arbeiderpartiet, Høyre, FrP eller noen andre partier som sitter med regjeringsmakten i Norge. Likevel er det mange som tror de har muligheten til å påvirke de individene som sitter på Stortinget. Hvor denne troen om påvirkning kommer fra, vet jeg ikke. Kanskje det er illusjonen om demokratiet, eller løgnene vi ble fortalt som barn?

Makten i Norge er konsentrert hos en liten elite av politiske mennesker. Dette er mennesker som gjerne har vokst opp fra barndommen av i politiske hjem, vært politisk engasjerte hele sine liv og har lært seg spillet veldig godt. De er mestere i manipulering av språket. De er mestere i å sanke stemmer fra folket. Dette er jobben deres, og de er veldige gode til å gjøre den.

Politikere som Jens Stoltenberg, Per-Kristian Foss, Marit Nybakk, Trine Skei Grande, Peter N. Myhre, Jan Tore Sanner og mange andre på Stortinget, har flere årtier med erfaring fra den norske politikken. Det er ikke tilfeldig hvem som ender opp på Stortinget, man må delta i det politiske spillet over lengre tid, og radikale ideer og meninger må konformere til hva den etablerte eliten kan akseptere. Hvor mange politikere på Stortinget har noen gode grunnleggende prinsipper?

La meg gi et godt eksempel på hvordan prinsipielle, og gjerne radikale ideer, relativt raskt blir moderert og sensurert når hvem som helst får økt politisk makt. Audun Lysbakken (SV) ble nestleder i SV tilbake i 2006. Fra Wikipedia:

“Etter at han ble statsråd i 2009 ble det fokusert på at Lysbakken tidligere har omtalt seg selv som marxist, og har uttalt ønske om å avskaffe kapitalismen og fjerne børsen. I studieheftet Manifest 02, som ble utarbeidet av Sosialistisk ungdom da Lysbakken satt i ledelsen tas det til orde for å avskaffe privat eiendomsrett til produksjonsmidler og lønnet arbeid. Lysbakken har ikke ønsket å kommentere «løsrevne sitater», samtidig som Jens Stoltenberg avviste kritikk av Lysbakkens grunnholdning ved å vise til at også Einar Gerhardsen var revolusjonær marxist.”

Nestlederen i et av partiene som sitter i den norske regjeringen, flørter med en politisk ideologi som har tatt livet av kanskje 100 millioner mennesker? Det er 75 millioner flere mennesker enn Nazismen har tatt livet av. Aftenposten har skrevet om dette tidligere, og har følgende sitat fra Audun:

«Revolusjonen er det nødvendige steget over fra den pengestyrte kapitalismen til den folkestyrte sosialismen,»

Annet eksempel er partiet Høyre som skriver mye pent om personvern i sitt partiprogram. Hva gjør politikerne når de blir tvunget, enten av egen personlig overbevisning, eller av det politiske spillet, til å gå inn for et vedtak? Da manipulerer man språket. Dette er politikerne eksperter på. Hør hva Erna Solberg skriver om Datalagringsdirektivet:

“Avtalen mellom Arbeiderpartiet og Høyre styrker den enkeltes personvern og rettssikkerhet.”

Datalagringsdirektivet er et EU-direktiv som vil føre til en reduksjon av den enkeltes personvern og rettssikkerhet. Høyre og Arbeiderpartiet kan bruke sin kunst til å manipulere språket så mye de vil, ingenting kan bestride det faktum at statlig lovpålagt lagring av alle borgers digitale aktivitet er en sterk reduksjon av personvern og rettssikkerhet.

Statistikk for offentlig innkjøp

Hva er det beste måleinstrumentet for å se om demokratisk og politisk engasjement hos folket har noen betydning, eller om ingenting aldri forandrer seg? Jeg synes offentlige innkjøp er en god måte å måle om ulike regjeringer faktisk fører til forandring.

Statistisk sentralbyrå har denne informasjonen tilgjengelig tilbake til 1995. Nedenfor ser du en grafisk fremstilling av tallene.

(Offentlige innkjøp i millioner kroner, kilde: SSB)

Den eneste nedgangen siden 1995, er i 2001. Hvis vi legger over informasjon om hvem som satt i regjeringen innenfor de ulike periodene, vil vi se at det faktisk ikke har mye betydning for offentlige innkjøp, hvem som har makten i Norge.

Første var Gro Harlem Brundtlands tredje regjering (Ap), som satt nesten ut 1996. Deretter Thorbjørn Jaglands regjering (Ap) til 1997. Kjell Magne Bondeviks første regjering (KrF, Sp, V) til 1997-2000. Jens Stoltenbergs første regjering (Ap) til 2001. Kjell Magne Bondeviks andre regjering (KrF, H, V) 2001-2005. Jens Stoltenbergs andre regjering (Ap, SV, Sp) fra 2005 til idag.

Ellers har Ap hatt makten helt tilbake til 1973, kun avbrutt av Kåre Willochs regjering (H) fra 1981 til 1986 (KrF og Sp kom med i 1983). Dessverre har ikke SSB tall fra denne eneste perioden hvor Høyre har hatt egen regjering siden andre verdenskrig. Vil det bli forandring hvis Høyre og FrP danner regjering, eller vil de offentlige innkjøpene bare øke? FrP ønsker å øke bruk av oljepengene.

De som vil forandre oss

Politikerne er den eneste rasen av menneske som vil si direkte til ditt ansikt, at ikke skal de bare forandre deg og meg, men de skal forandre hele landet! Vi har problemer med å forandre våre nærmeste og oss selv, men politikerne skal forandre nesten 5 millioner som bor i dette landet? De forsøker så godt de kan med å regulere alt i våre liv, for å få oss til å gjøre som de ønsker.

Men vi forandrer oss ikke. Det eneste vi gjør, er å være lydige. Hvis man er ulydig mot de, makten på Stortinget, da kommer de med trusler og våpen i ytterste konsekvens. Det betyr selvsagt ingenting for politikerne at de virkelig forandrer oss eller ikke, så lenge vi er lydige mot deres befalinger.

Blir aldri nok tiltak politikerne kan finne på, når de har all makt, vil de bruke den til sitt fulle. SV ønsker mer forandring! “De siste årene har de rødgrønne partiene fått gjort mye, men ennå er mye ugjort.”

For meg er dette tomme kamp-rop som skal appellere til folket, vi vil, vi vil…

“Vi vil satse på en mangfoldig fellesskole framfor kommersielle løsninger.”

“Norsk forskning skal ligge i front på områder hvor vi har særlige forutsetninger.”

“Kommunene skal få økonomiske rammer for å kunne gi et godt tilbud.”

“Vi vil sikre nasjonal kontroll over naturressursene våre, og offentlig eierskap over kraftressursene.”

“Vi vil gjennomføre et løft i satsing på vei, jernbane og sjøvei.”

“Vi vil legge til rette for landbruk over hele landet, under ulike forhold og forutsetninger.”

“Vi vil sikre alle et godt helsetilbud over hele landet – uavhengig av lommeboka.”

“Vi vil gi flere behandling ved å styrke kommunehelsetjenesten betydelig.”

“Vi vil føre en kriminalpolitikk for å forebygge bedre, oppklare mer, og reagere og rehabilitere mer effektivt.”

“Vi vil øke bevilgningene til kunst- og kulturformål.”

“Vårt mål er rettferdig fordeling både mellom de som lever i dag og med kommende generasjoner.”

“Norge skal være et foregangsland i miljøpolitikken.”

Jeg lar disse tekstene fortelle sin egen historie…

Leker med våre liv

Jeg vet at det ikke vil ha noen betydning for meg hvem som styrer landet, derfor vil jeg ikke kaste bort unødvendig tid på politisk og demokratisk engasjement, men bruke min tid på å spre budskapet om frihet og frivillighet. Politikerne har ingenting de kan tilby meg som jeg ønsker, ingenting.

Jeg kan ikke unngå å betale skatt uten å bli fengslet, men jeg kan unnlate å gi politikerne noe mer av meg selv og mitt liv. Vi blir alle tvunget til å betale mafiaen (staten) for å unngå å bli skutt eller slengt i fengsel. Noe mer enn det, får de ikke.

For det politikerne gjør, er å leke med våre liv. De tar fra oss våre hardt fortjente verdier, for deretter å hive dem frem og tilbake mellom hverandre over hodene våre mens vi springer frem og tilbake, som et lite barn i barnehagen, og skriker: “Slutt, få tilbake leken min, få tilbake leken min, please, please!”.

Hvis du har et forslag til hvordan vi kan bruke enda mer skattepenger, vil ørene til politikerne lytte. Politikerne liker å vise en begrenset empati for våre ønsker, slik at de forstår våre ønsker og behov. Deretter tar de i bruk sine språkkunnskaper og appellerer til oss på best mulig måte. Utrolig nok, er det mange som faller for fristelsen av å springe frem og tilbake for å be på sine kne om brødsmuler.

Hva slags personlighet har disse menneskene, som ønsker voldelig makt over så mange mennesker? Er dette ideologiske mennesker med gode prinsipper? Er dette mennesker som virkelig er interessert i deg og meg? Er dette mennesker som ønsker å gjøre verden til en bedre plass? Er dette mennesker som søker dyd og sannhet? Mennesker som søker makt og kontroll over livet til millioner, hva slags personlighet har disse?

Vi må våkne opp fra fantasien om mulighet for påvirkning av det politiske systemet. Kun ved å våkne opp, kan vi oppnå frihet. Det er aldri lett å våkne opp fra en fantasi…

Lykkelige og glade mennesker forandrer verden til å bli bedre. Politikk vil aldri gjøre deg glad og du vil aldri få de resultatene du ønsker. Personlig frihet kan man oppnå med mental og følelsesmessig separasjon fra maktsystemet.

(Foto av Daniel Horacio Agostini)

Jeg deler ikke troen på at trusler om vold og vold er en god eller riktig måte å organisere et godt samfunn på. Jeg tror vold avler mer vold og negativ utvikling, ikke positiv vekst og fremgang for menneskeheten. Frihet er noe vi har i oss selv, det er ikke noe andre kan gi oss, kun ta fra oss. At staten skal gi oss eller beskytte vår frihet, er en selvmotsigelse.

Er du villig til å hjelpe trengende i samfunnet? Hvis ikke alle dine venner er villige til å hjelpe trengende i samfunnet, er du da villig til å true dem med fysisk vold? Hva mener du? Se gjerne filmen nedenfor.

Mer bredt fortalt er eksempler på intellektuelle verk er; ideer, oppskrifter, formler, ytringer, argumenter, melodier, mønster, rytmer, bilder, osv. Alle disse er ressurser, men ikke knappe ressurser. Når en tanke har blitt tenkt, utformet og ytret, er tanken blitt fritt og uendelig tilgjengelig.

Hvis jeg synger en melodi eller skriver på bloggen min, og du hører meg eller leser det jeg skriver, kan du reprodusere eller kopiere den samme melodien og samme teksten. Hvis du gjør dette, har du ikke tatt noe fra meg. Jeg kan fortsatt synge min melodi og fortsette å skrive på bloggen.

Faktisk kan hele verden kopiere mine tekster, ettersom jeg legger dem ut på Internett. Hvis jeg ikke ønsker å bli kopiert, måtte jeg holdt tekstene for meg selv og aldri delt dem med noen.

Forestill deg at jeg fikk eiendomsrett på min melodi eller teksten på bloggen, slik at jeg kunne stoppet deg fra å kopiere eller krevd betaling hvis du gjorde det. Betyr ikke det først, absurd nok som det er, at jeg må betale (royality) til dem som oppfant musikk og dem som oppfant datamaskiner? Deretter videre til dem som oppfant norsk, oppfant skriftspråket, osv?

Deretter betyr det ikke at hvis jeg kan stoppe deg fra å gjengi min melodi eller tekst, at jeg har tatt delvis eierskap i deg? I din fysiske kropp, ditt stemmebånd, ditt papir og din penn, fordi du bruker ikke noe annet enn din egen private eiendom til å gjengi eller kopiere meg.

Hvis du ikke lengre kan kopiere meg, betyr det at jeg, som er eier av den intellektuell eiendommen, har ekspropriert deg og din virkelige eiendom.

Dette viser at intellektuell eiendomsrett ikke er kompatibelt med privat eiendomsrett. De som ønsker å håndheve intellektuell eiendomsrett står for et farlig inngrep i den virkelige eiendomsretten (som er i knappe varer).

(Denne teksten er fritt oversatt fra et intervju med Dr. Hans-Herman Hoppe)

(Foto av Sam Teigen)

Vold mot mennesker er den verste formen for kriminalitet. Voldtekt er igjen en av de verste formene for vold. Få klarer å forestille seg den krenkende og totalt ydmykende følelsen av å bli seksuelt voldtatt. Kvinner og menn, barn og voksne, altfor mange blir i dag utsatt for voldtekt i Norge.

Hvordan er det forventet at en kvinne på 170 cm og vekt på 60 kg skal ha mulighet til å forsvare seg mot en mann på 190 cm og 90 kg? Det er ingen mulighet. Det er et overgrep som den norske stat gjør mot hver og en av de uskyldige ofrene for voldtekter.

Tidligere påstod jeg det var et faktum at det er lite kriminalitet i Norge, er det virkelig det? Vi har lite mengde av mennesker i norske fengsel, men som statistikken nedenfor viser har vi dramatisk økning i antall anmeldelser. Hvis vi altså har økte anmeldelser, men ikke økte politiressurser til å fengsle de kriminelle, da er det lett å forstå at de norske fengslene er relativt tomme?

Voldsforbrytelser er de verste forbrytelsene. Spesielt er voldtekt er en forferdelig forbrytelse, men samtidig også en som er ekstremt komplisert i rettssystemet. Det er en selvfølge at det ikke alltid er like lett å bevise skyld, hvis man er to personer alene i en gate eller bygning. Samtidig som det er vanskelig å bevise skyld, skjer det også falske anklager i flere tilfeller.

Statistikkene for voldtekt er veldig problematiske, for å si det mildt. Tallene er høyst spekulative og det er ett område jeg ikke har avdekket i mine tidligere innlegg om statistikk, nemlig mørketall. Det er noen som regner mørketallene for voldtekter så høye som 90%. Mange elementer som påvirker resultatet av en voldtekststatistikk, er det slik at alle falske anklager blir inkludert i antallet av saker som blir henlagt? Det blir feil å inkludere falske anklager i tallet for saker som blir henlagt pga. manglende bevis.

Justisminister Knut Storberget og Rita Sletner skriver om voldtekter og mørketallene. Det nevnes at få saker blir anmeldt og kun under én prosent av overgriperne blir domfelt. 8 av 10 anmeldelser blir henlagt av politiet.

Faktisk er det slik at følelser gjerne avgjør i voldtekstsaker. Dette er meget problematisk med tanke på falske anklagelser, hvor da den anklagde gjerne reagerer mye sterkere enn den skyldige og derfor kan risikere å bli uskyldig dømt.

Hvordan ligger vi an i Norge når det gjelder voldtekter, hvis vi sammenligner med f.eks. USA som har hatt en veldig positiv reduksjon i voldskriminalitet. I følge Statistisk sentralbyrå (SSB) har USA har hatt en reduksjon av 30% på anmeldte voldtekter, drap har gått ned 47% og ran har gått ned 48%. New York har redusert voldsratene hele 74% i den aktuelle perioden.

Hvis vi ser hvordan utviklingen har vært i vårt naboland, Sverige, er det ikke et like lyst bilde på situasjonen (det er en bemerkning vedrørende kildedata for voldtekter, se notis på kilden). Antall voldssaker per innbygger har økt med 50% fra 1996 til 2004.

Hvis vi ser hjem til vårt eget land, her har vi det vel mye bedre enn hos svenskene? Norge er da ihvertfall mye bedre enn USA?! Dessverre er det både trist og skremmende å se hvordan utviklingen har vært i Norge de siste årene. Norge har hatt en økning på 51%. Jeg får en sterk empati for de svakeste i vårt samfunn, som ikke har noen rettighet til å forsvare seg, men må akseptere risikoen for overgrep.

Dette er selvsagt basert på antallet anmeldelser, ikke nødvendigvis reelle tilfeller. Det er også sannsynlig at det har økt antallet voldtekter som blir anmeldt, ikke bare at volden i seg selv har økt. Årsakssammenhengene med nedgang i USA og oppgang i Norge er mange og kompliserte, men det er etter min mening en positiv effekt med mer synlig politi i gatene. Privatisering av sikkerhet (og politi) ville sikret de nødvendige ressursene til å dekke borgernes behov for sikkerhet. På rapporten til SSB står følgende melding:

“Det er en klar politisk målsetting å øke politidekningen i Norge til minst 2,0 politi per 1 000 innbyggere innen år 2020“.

Tragiske ved det hele, er at “rike” Norge har minst politi i verden og vi har en dramatisk økning i kriminalitet. Er ikke den norske stat interessert i å beskytte borgerne mot vold og overgrep?

“Når det gjelder politidekning, kjennetegnes både Norge og Sverige av at de er blant de landene i den vestlige verden som har lavest politidekning per innbygger, med henholdsvis 1,6 og 1,9 politi per 1 000 innbyggere i 2007, mot 2,3 i USA (Eurostat 2009 og Federal Bureau of Investigation 2009)”.

Hva gjør regjeringen?

Politikerne er fullstendig ute av stand til å gjøre situasjonen bedre. Statistikken og tallenes tale er veldig klar. Når under én prosent av overgriperne blir domtfelt, nytter det ikke med strengere straffer. Det nytter ikke å bruke enda flere millioner på å hjelpe ofrene (selv om det selvsagt er viktig). Samtidig skriker politiet og myndighetene om at flere må anmelde sine voldtekter. Hvorfor skal ofrene ville gå igjennom opplevelsene enda en gang, gå igjennom en problematisk og traumatisk rettssak hvor resultatet tilnærmet er garantert frikjennelse for overgriperen?

“For det andre fordi det vil forsterke de negative holdningene og fordømmelsen av voldtekt generelt i samfunnet.” (Voldtekt – det store mørketallet)

Regjeringen mener at det er holdningene våre det er noe galt med. Hvis vi endrer våre holdninger, tror dem da at voldtekter vil forsvinne?

Hva er det Arbeiderpartiet har gjort av tiltak (se seksjonen “Kampen mot vold mot kvinner”) for å motvirke denne veldig problematiske trenden vi ser i statistikken ovenfor?

- De har økt minstestraffen fra 2 til 3 år.
- Sikret bedre finansiering til krisesentrene.
- Utviklet et landsdekkende hjelpe- og behandlingstilbud til voldsutøvere (dette skryter de av to ganger).
- Diverse andre ting og kampanjer.

Regjeringen skryter av økte midler til politiet, men er det nok? Statistikken tilsier at det er langt ifra nok og vi har en fortsatt stigende voldskriminalitet i Norge.

Mulighet for selvforsvar

Det er lite effekt de tiltakene som regjeringen har gjort vil ha. Det nytter ikke å ansette flere politifolk i samfunnet for å stoppe voldtekter. Politiet vil aldri stå i bakgården din og passe på deg på kvelden, men de kommer gjerne i ettertid når alt er over. Det sier seg selv at det er lite til hjelp når myndighetene kommer i ettertid og hjelper, det tragiske er at de først har fjernet muligheten til å forsvare seg selv og så klarer de ikke å forsvare oss, som de egentlig lover.

I dag feirer Colt 1911, verdens mest ikoniske pistol, sitt 100-års jubileum. Våpen skal alltid respekteres og behandles med omhu, våpen er den beste mekanismen et svakt menneske har for selvforsvar. Jeg tror ikke det er nødvendig at alle i samfunnet går rundt med en 0.45 kaliber Colt 1911 pistol i baklomma. Jeg tror at det i et fritt samfunn, vil det være betraktelig mindre kriminalitet.

Nei, jeg ønsker å fremheve mindre dødelige alternativer, alternativer som alle er strengt ulovlige i Norge. Som f.eks. elektrovåpen (taser) i bildet ovenfor og pepperspray. Hvorfor er slike ulovlig for kvinner å ha i vesken sin?

Som jeg har skrevet om tidligere, er det viktig for enhver stat å fjerne muligheten for selvforsvar hos sine borgere. Staten bruker loven til å avvæpne alle dens borgere.

Våpenforskriftens § 9-1 lyder slik:

Det er forbudt å erverve, eie eller inneha elektrosjokkvåpen, pepperspray og andre selvforsvarsmidler med tilsvarende virkning, springkniver, batangakniver, stiletter, slåsshansker, batonger, karatepinner, kastestjerner, blåserør for utskyting av piler eller andre gjenstander, spretterter eller andre tilsvarende særlig farlige gjenstander uten aktverdig formål og som fremstår som voldsprodukter.

Straffeloven paragraf 48 (nødvergeparagrafen) er den delen av norsk lov som tillater å forsvare seg selv i nødverge. Dette er mer enn nok for dem som har mulighet til å lære seg kampsport, men det er en minoritet av norske borgere som har fysisk kapasitet til å overvinne en voldsforbryter.

Noen av tipsene som finnes, er å holde et kredittkort (?), nøkkelknippe eller andre skarpe objekter i hånden. Det eksisterer også alternativer til pepperspray som skal være lovlig i Norge, som f.eks. denne forsvarssprayen. NRK rapporterte at det ifjor var en sterk økning i salg av forsvarsspray i Ålesund i forbindelse med flere overgrep. Personlige alarmer er annet alternativ som sannsynligvis hjelper noe.

Gjengir en kommentar fra NRK.no av Pappa:

“Dette viser jo bare hvor patetisk norsk lovgivning er. Hvorfor får ikke folk kjøpe riktig pepperspray? Hvorfor er man på villspor om man må forsvare seg med slik spray?
Idioter som går rundt å voldtar og skremmer kvinner og jenter SKAL vite att de risikerer synet eller andre skader.
Det er lovgivningen som er på villspor som ikke tillater folk å forsvare seg. Politiet har tatt over alle rettigheter til å utøve vold eller fysisk tvang. Når de gjorde det, forpliktet de seg å beskytte befolkningen mot overgripere og voldspersoner. Dette er en kamp som er tapt for lenge siden. Gi folk selvforsvarsretten tilbake. Legaliser pepperspray, stunngun og andre selvforsvarsvåpen“.

Eksempler på elektrovåpen og pepperspray

Her er en video som viser litt av effekten når en taser av typen X26 blir brukt på en person. Dette er en effektiv og relativt ufarlig metode for å sette en person ut av spill.

Neste video viser hvordan en gutt frivillig får pepperspray i ansiktet. Som det klart kommer frem av filmen, er det effektivt selv med en liten mengde væske.

Websiden WomenOnGuard.com har et bredt utvalg av kreative produkter for selvforsvar. De fleste av produktene på websiden er sannsynligvis ulovlige å kjøpe, selge og eie i Norge.

Legalisér retten til selvforsvar

Jeg tror den enkleste, raskeste og beste måten å redusere voldtekter (og annen kriminalitet) kan være å legalisere selvforsvar i Norge. Når lovlydige borgere ikke har kapasitet til selvforsvar, vil vi alltid være utsatt for kriminelle som selvsagt er bevæpnet.

Min oppfattelse av Menneskerettighetserklæringen artikkel 3 er brutt i våpenforskriftene. Artikkel 3 lyder slik:

Enhver har rett til liv, frihet, og personlig sikkerhet.

Inngår ikke muligheten til å gjøre selvforsvar med f.eks. pepperspray eller elektrovåpen under denne retten? Hvis ikke, hva er da rett til liv, frihet og personlig sikkerhet?

(Foto av Sarah Caufield)

Dagbladet skriver:

“SVs toppolitiker Inga Marte Thorkildsen vil ha den rødgrønne regjeringen til å lovfeste retten til heltidsstilling, særlig for å motarbeide ufrivillig deltid blant kvinner.“

Samtidig går også LO-nestleder Gerd Kristiansen ut å mener hun har løsningen som kan lovfeste retten til heltidsstilling.

“- Vi foreslår at loven skal endres slik at retten til heltid blir reell ved å stryke det forbeholdet om at det ikke skal føre til vesentlig ulempe for bedriften å ansette noen, sier LOs nestleder Gerd Kristiansen til Dagbladet.”

Hvordan LO og SV skal klare dette, hadde vært veldig interessant å lært mer om. Det disse menneskene ønsker, er altså at mennesker som har deltidsstillinger i bedrifter skal få en første-rett på fulltidsstillinger. Fremfor at stillinger utlyses i markedet og det beste får jobben, skal det være fordeler for dem som allerede har deltidsstillinger.

I dag har arbeiderne veldig god beskyttelse og betingelser, konsekvensene av en ansettelse som ikke er positiv for en bedrift kan få store negative konsekvenser. I tillegg til at man faktisk må betale for å ha ansatte i en bedrift (arbeidsgiveravgift), har man mye utgifter med papirer, lover og regler som må fylles ut og følges.

Dette er enda et tiltak i kampen for likestilling. Jeg blir litt oppgitt av denne fokuseringen på likestilling og hvordan vi skal utligne forskjellene mellom menn og kvinner. Vi er generelt sett, biologisk ulike mennesker, dette fører til ulikheter og skjevheter i samfunnet på mange ulike områder. Hva er galt med ulikheter mellom kjønn?

La oss se hva tallene sier…

Tallenes tale

I følge SSB er 2 av 5 sysselsatte kvinner i deltidsstillinger. I følge Dagbladet (tall fra Fafo), ønsker 20 prosent av disse lengre arbeidstid. Altså 0,4 av 2 sysselsatte kvinner i deltidsstillinger ønsker lengre arbeidstid. SSB sier at det er totalt 51 000 kvinner som jobber deltid og ønsker å jobbe mer. Når det i tillegg er kjent at 48% av kvinnene (19% av mennene) jobber i offentlig virksomhet, burde det være en smal sak for politikerne å gjøre en forbedring på 100% på dette området. Nemlig, innføring av denne reguleringen hos offentlig sektor.

I velferdsstaten Norge er det et mål for regjeringen å utligne forskjeller. Det er viktig at det ikke er store forskjeller i lønninger blant folk flest. Konsekvensen av dette er at utdannelser, spesielt høyere utdanning, ikke alltid gir de store gevinstene man normalt kunne forventet. I tillegg til at høyere utdannelser er kostbart går også disse menneskene glipp av flere års arbeidserfaring og lønn.

Hvordan stiller kvinner seg mot menn i forhold til høyere utdannelse? I følge en rapport av SSB, er det klart at andelen av kvinner som tar høyere utdannelse er betraktelig større enn menn.

Rapporten viser at andelen av kvinner i forhold til menn er betraktelig mye høyere i fylker som Finnmark, Troms, Nordland, Nord-Trøndelag, Møre og Romsdal, Sogn og Fjordane. Oslo har en mindre forskjell enn de andre fylkene.

Jeg har dessverre ingen oversikt over andelen av stillinger som krever høyere utdannelser i disse fylkene, men jeg tror det vil være større etterspørsel i de større byene i Norge. SSB sier at selv om høyere utdannelse har blitt mer vanlig blant kvinner, velger de mer tradisjonelle yrker som førskole- og grunnskolelærere, sykepleiere, rengjøringspersonale og sekretærer.

For når politikerne snakker om å jevne ut forskjellene, blir de forvirret av forskjellen mellom lønn og inntekt?

SSB skriver følgende, “Det er særlig kvinner med flere enn ett barn under 16 år som arbeider deltid“. Når andelen av kvinner i deltidsarbeid er så høy, vil selvsagt inntektsforskjellene variere en god del.

Har vi et problem?

Har vi virkelig et problem i Norge når det er ca. 50 tusen mennesker som gjerne skulle ønske de kunne jobbet mer enn sine eksisterende deltidsstillinger? Nå er det ikke direkte et krav om å fjerne deltidsstillinger, men kanskje det kommer? Er det virkelig en løsning å kreve at bedrifter gir fulle stillinger til alle sine ansatte? Konsekvensene av færre deltidsstillinger vil ikke være flere heltidsansatte, konsekvens er færre stillinger i landet. Faktisk tilsvarer overtidsarbeid i Norge 68 000 heltidsjobber. Hvorfor ikke da regulerer overtiden til nordmenn, gjøre overtid ulovlig? Men, det er selvsagt regulert allerede.

Hva med alle som er helt arbeidsledige? Det er flere helt arbeidsledige enn det er kvinner som ønsker å jobbe mer. Forskjellen mellom ingen jobb og litt jobb, er dramatisk mye større enn noe jobb og masse jobb.

Viktig at vi ikke glemmer pensjonsordninger (og andre fordeler) som de offentlige ansatte har. Faktisk tjener mange i det offentlige godt, når vi da tenker at nesten halvparten av alle kvinner jobber i det offentlige, blir de offentlige fordelene med i regnskap og statistikken? Jeg tror neppe det.

La markedet være i fred

Den beste måten å skape arbeidsplasser er i et fritt marked. Da vil lønninger, etterspørsel og behov være i en bedre balanse enn ved noe annet system. Dynamikken til mennesker er komplisert og kan ikke planlegges eller forutsees av noen, selv ikke politikerne. Desto mer man forsøker å kontrollere mennesker, desto større negative konsekvenser vil vi få. Omfordeling av skatteinntekter vil holde de negative konsekvensene tilbake en begrenset periode, men det vil ikke fungere i lengden.

(Foto av Wisconsin Historical Images)